Det er ettermiddag når vi møtes, Liv Unni, Bente og jeg. Knabben er vårt turmål, og det skal vise seg at det blir en krevende tur fysisk. Jeg vet jo det fra før, men Liv Unni og Bente har ikke gått denne ruten tidligere.

Det er flere muligheter hvis du vil gå til Knabben, men jeg synes denne er den hardeste. Det er jo rett oppover, meter på meter. I tillegg er det bløt snø i dag, litt tyngre å gå enn om det hadde vært helt hardt.
Ekstra krevende er det også fordi vi har tunge ryggsekker. Vi må jo ha med oss ved til bålet!

Vi tar en liten pust i bakken ved Dragomsteinen. Den er jo ganske så imponerende der den ligger, like ved stien.

Liv Unni og Anka i sola på vei opp.
Meter for meter, minutt for minutt, og det tar litt lengre tid å gå oppover enn det vi hadde regnet med. Vil vi rekke solnedgangen?

Det gjør vi!
Vi får med oss de siste solstrålene på toppen. Herlig!
Ettermiddagssola er nærmest oransje, og farger snøen i samme, vakre farge.

Vender vi blikket den andre veien, er fargene helt annerledes. Himmelen her er farget i ulike rosa toner.
Tåka ligger fortsatt nede i dalen, og vi håper jo at den forsvinner slik at vi kan se alle lysene når det blir mørkt.

Det er som om tåka kommer i bølger,  den forsvinner, og kommer igjen mens den danner et spennende landskap.

Vi tømmer sekkene våre for ved, lager et firkantbål, og tenner bålet.
Her griller vi pølser, og legger så på enda mer ved. Vi kan jo ikke ta med veden hjem igjen!

Vi sender en stor takk til den eller dem som har plassert denne benken her. Det er så fint å ha noe å sitte på, spesielt dersom man skal spise. Flott å nyte utsikten herfra også!

Bålet gir oss varme pølser, egentlig litt svarte,varme pølser, det gir oss varme,

og ren magi. Jeg tror aldri jeg blir lei av å se inn i flammer. De forandrer seg hele tiden, og fargene er så sterke og intense.

Sola har gått ned,

og månen har kommet opp.

Må selvsagt prøve å zoome litt, bildet blir grumsete, men fint allikevel, synes jeg.

Det blir mørkere, og mørkere, og utsikten blir finere og finere, synes vi.
Vi ser mot Solbergmoen og Mjøndalen,

og vi ser mot Solbergelva og Drammen.

Bålet er i ferd med å brenne ut, det er blitt langt ut på ettermiddagen, og vi pakker sammen. Passer på å få med oss alt slik at andre skal kunne komme hit uten at det ligger noe søppel her. Synes generelt at folk er flinke til å rydde opp etter seg her oppe.

Hodelyktene tennes, og vi starter på hjemveien. 1,5 kilometer med nedoverbakker ligger foran oss, og vi er glad vi har lykter. Måneskinnet hadde nok hjulpet litt, men det hadde nok blitt mye knall og fall dersom vi ikke hadde hatt lyktene.

Litt knall og fall blir det allikevel! Et fall bakover for Liv Unni som drar med seg Bente i fallet. Et mykt mykt fall i snøen, ingen blir skadet, og latteren sitter løst. Herlig!

Vi går videre nedover, uten flere fall, og snart skal vi få en veldig hyggelig overraskelse. Plutselig er det mange små lys foran oss.

Noen har montert en lyslenke i et grantre. Så vakkert! Midt i skogen!

Rundt halv seks nærmer vi oss lysløypa, og da er det ikke langt igjen.

Vi kan snart se tilbake på en krevende og fantastisk fin tur. Så flott med solnedgang, med bål, med alle lysene nede i dalen, med månen og hjemturen i mørket. Så stemningsfullt!

Tusen takk til Liv Unni og Bente som ble med på denne turen. Takk til Liv Unni for ideen! Håper på flere turer sammen med dere!