25.07.20
Klokken er 02.45, og alarmen på mobilen vekker meg. Jeg står opp, setter på kaffe og noen minutter senere kommer også Trond. Det meste av det vi skal ha med oss, er i bilen allerede. Det som gjenstår, pakkes nå, og så er vi klare!
Vi liker å starte tidlig på ferieturer. Klokken halv fire om morgenen er det omtrent ikke noe trafikk i det hele tatt, og siden vi skal kjøre rundt 70 mil i dag, et det greit å starte tidlig.
Det er en helt spesiell form for frihet å dra på bilferie, synes jeg. Vi har bestilt hotell i Steinkjer i natt, men utover det, vet vi ikke hvor vi skal. Vi legger planene etter hvert. Været har selvsagt litt å si, men nå er det slik at juli så langt har gitt oss regn og sol om hverandre, og slik vil det vel fortsette.
Vi velger å kjøre via Oslo, langs Mjøsa og Gudbrandsdalen. Det går fortere å ta Østerdalen, men det er så kjedelig, synes jeg.
Milene legges fort bak oss når vi er alene på veien. Vel, vi forsøker å holde fartsgrensene, gjør vi ikke det, kan det for bli dyrt! Her er vi kommet til Lierskogen, og det er forsatt ganske mørkt.
Etter en time passerer vi Kløfta. Hver gang vi kommer hit, har jeg lyst til å dra innom Kløfta, ikke bare kjøre forbi. Det frister ikke Trond, han tenker på Kløfta som et ikke-sted. Men for meg er det helt annerledes. Det var her jeg startet min lærerkarriere, 22 år gammel. Jeg bodde her i seks år, og kunne ikke ha hatt en bedre start på jobben som lærer. Fantastisk flotte og gode unger, og foreldre som fulgte opp sine barn og ga meg masser av positive tilbakemeldinger. Jeg tenker tilbake på disse årene med stor glede- de betød svært mye for meg. Benytter anledningen til å sende en hilsen til alle fra Kløfta som leser dette, både tidligere elever og kollegaer. Foreldre også.
Fra Kløfta går det fort til Mjøsa. Det er flott motorvei helt fra Oslo nå, og milene legges lett bak oss. Vi skal etter hvert erfare at dette kan bli dyrt, vi ser at det er kreves bompenger svært mange ganger mellom Oslo og Otta….
Det er vakkert langs Mjøsa, og også her kommer de gode minnene på rekke og rad.
Mange av dere lurer sikkert på hvorfor jeg tar med et bilde av en plakat med reklame for kortreiste jordbær. Klokken er ikke engang fem om morgenen, og det er ikke noen selgere her. Men minnene er der….
Minner om ferier på Hedemarken. Jeg har mye familie på Hedemarken, mamma kom fra Vallset. Jeg har masser av gode minner fra besøk hos bestemor og bestefar på Lie. Den gangen brukte vi fem timer fra Komnes til Hedemarken, i dag bruker vi snaut tre. Vi hadde en Volvo stasjonsvogn, og jeg husker vi ungene hadde det veldig fint bak i bilen. Baksetene ble lagt ned, og vi hadde all verdens av plass der vi lekte blant koffetrer og annen bagasje. Spesielt morsomt var det å vinke til politimenn som dirigerte trafikken i Oslo. De vinket diskret tilbake.
Bestemor og bestefar hadde et koselig hus med et inngangsparti med blyglass. Husker godt lukten da vi kom innenfor, og jeg husker hvordan det så ut i alle rommene. Jeg husker serviset på kjøkkenet, og at vi alltid fikk kringle og kaffe på sengen før vi sto opp. Selv vi ungene fikk smake kaffe med melk i.
På gården var det en flott stor låve med klokketårn på, og det var stabbur og andre hus. Jeg husker jordbærstedene, og jeg husker mye fra historiene bestemor fortalte oss. Bestefar laget seljefløyter til oss, og det var stor stas. Da han var på besøk hjemme hos oss, laget han husker i trærne. Etter som jeg ble eldre, plukket jeg jordbær for onkelen min, og det beste av alt var å få stå langs veien og selge dem. Dette er altså bakgrunnen for at jeg tok med bildet av jordbærplakaten.
På Hedemarken hadde jeg tanter, onkler og søskenbarn, og det var også stor stas å arve klær fra eldre kusiner. Nå er det bare en inngiftet tante som lever, hele søskenflokken på syv er borte, men mange av søskenbarna mine bor fortsatt på Hedemarken. Sender en hilsen til tante Gunhild og alle søskenbarn på Vallset og Stange og nærliggende områder.
Etter hvert som vi kommer over på den andre siden av Mjøsa, kommer også soloppgangen.
Det er det som er så fanstastisk med å starte tidlig om morgenen, vi kjører på en måte Inn i solopgangen og etter hvert inn i dagen.
Solen er kommet, men det er fortsatt svært kaldt til å være i slutten juli. Det er bare 7 grader, og det er ikke akkurat noe å rope hurra for. Godt at vi kan sitte inne i en varm bil!
Snart er vi kommet til Gudbrandsdalen. Det er vakkert langs Lågen. Jeg har tidligere nevnt bompenger. Deler av veien mellom Lillehammer og Otta er også ny, det er tunneler, og veien ligger utenom tettstedene. Man får da ikke sett så mye av dem som tidligere, det er ganske så dyrt pga bompenger, men det går også raskere enn det det gjorde tidligere.
Ved Fåvang tar vi den første stoppen. Vi må bare ha en kopp kaffe – den jeg laget på morgenen i dag, er for lengst drukket opp.Vi spiser også frokost her, laget matpakker i går kveld som vi kan nyte nå.
Der vi stopper, er det også en skulptur. Det er Lina Bakke fra Stange på Hedemarken som har gjenskapt denne mammutskulpturen, i dobbel størrelse. Fåvang er det stedet i Norge med flest registrerte funn av mammuter. Funnene er mellom 50 000 og 100 000 gamle.
Vi kjører videre, vi passerer Otta og snart er vi på Dombås. Det er det en fin kirke, synes jeg. Den er vakker, en korskirke fra 1939 bygget i mur, og taket og tårnet er dekket av skifer i ulike nyanser. Dessverre ble kirken påtent i februar 2020, og den fikk store skader. Vi fikk ikke komme inn da det var satt opp sperringer rundt den.
Fra Dombås går det raskt mot fjellet, og snart er vi på Dovrefjell. Her er det vakkert, et sikkelig fjellandskap med lave einer og dvergbjørk. Det er ikke mye blomster her, men flere stedet finner vi kattefot, og det er mye av de nydelige blåklokkene.
Kvitkrull og vier preger også landskapret.
På Dovrefjell er også Snøhetta, en av våre høyeste fjelltopper, 2286 meter over havet. Vi trenger en stopp og går opp til et utsiktspunkt der vi har god sikt til fjelltoppen. Dessverre er det skyer, og vi ser ikke selve toppen.
På Dovre er det også moskusokser. Det er gjort fossile funn som indikerer at moskusen, eller en nær slektning av den, har levd her i den siste istiden, men de som er her må, er innført til Norge. Den lever naturlig i Alaska, i arktiske strøk av Nord-Amerika og Grønland.
Det ble i 1931 satt ut 10 dyr på Dovre, og disse kom fra Grønland. Det ble senere satt ut to til, flokken formerte seg, men forsvant i løpet av krigsårene. I årene etter krigen, mellom 1947 og 1953, ble det satt ut 27 kalver fra Grønland. Flokken vokste, og i 2017 var flokken på minst 249 dyr.
Trond prøver å få øye på dem med kikkert, men vi ser ingen mens vi er der. Vi snakker med ei som jobbet på utsiktspunktet, og hun forteller at hun ser dem rett som det er. På dager med sol går de gjerne opp i skyggefulle partier der det ligger snø, forteller hun, og i dag er sol, og det er kanskje grunnen til at vi ikke ser dem.
Heldigvis har vi tidligere sett dem, både når vi har kjørt her med bil og når vi har reist over Dovre med tog til Trondheim.
Må ta med et bilde også fra utsiktspunktet. Bygget er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta, og ble åpnet i 2011. Det er 1,5 km å gå fra parkeringsplass, og langs stien får vi vite mye interessant fra Dovres historie. Det ligger steinheller i sien der historien er skrevet.
På Hjerkinn er også Eysteinkirka. Denne må vi også se. Den ble bygget i 1969, og den er tegnet av samme arkitekt som tegnet kirken på Dombås, Magnus Polisson.
Kirken har fått navn etter kong Eystein, som sørget for at det ble bygget hus for de reisende på Dovrefjell.
Eysteinkirka er en pilegrimskirke på pilegrimsleden over Dovrefjell.
Men vi må videre, er kommet omtrent halvveis nå. Snart merker vi at det er tid for lunch, og vi finner en rasteplass utenfor Oppdal der vi mikser en kyllingsalat. Det smaker godt.
Vi kjører nå videre mot Trondheim, og denne gangen kjører vi bare forbi. Vi var i Trondheim flere ganger de årene Eirik studerte der, og vi har mange gode minner derfra. Tar med et bildet av skiltet som viser veien til Gløshaugen slik at vi kan sende det til Eirik.
Nå er det ikke langt igjen av dagens etappe, men vi må innom Stiklestad. Det er snart Olsok, og dagen feires til minne om Olav den hellige. Han het egentlig Olav Haraldssson og var tippoldebarn av Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike.
Olav den hellige, regnes som den som kristnet Norge. Han døde i slaget ved Stiklestad 29.juli 1030, og fikk helgenstatus etter sin død. Liket skal ha blitt lagt i et skur, og en blind mann skal ha gått inn og gnidd seg i øynene med blodet til den døde kongen. Han skal ha fått synet tilbake. Videre ble det påstått av Olavs negler og hår vokste etter at han var død. På grunnlag av dette ble han erklært helgen.
Han ble gravlagt i Nidaros, og Nidarosdomen ble reist til minne om ham.
På Stiklestad ligger Stiklestad kirke som ble bygget i 1180. Også denne kirken er bygget i mur. Den ble bygget på det stedet der Olav den hellige ble drept.
På Stikkestad, i tillegg til hotell med utstilling, kopi av langhus fra vikingtiden og mye annet, er det også et minnesmerke om Olav den hellige. Det ble reist i 1807 og er ett av de eldste minnesmerkene i Norge.
Fra Stiklestad drar vi rett til hotellet i Steinkjer. Det har vært en aktiv dag, og kvelden tilbringes på hotellrommet. Vi er ute en liten tur og tar med oss deilig biffsnadder som vi spiser på rommet.
I morgen er det meldt fint vær, og vi bestemmer oss for å tilbringe den på Inderøy like i nærheten av Steinkjer.