14.07.19
Da er vi hjemme igjen! 36 grader er blitt til 24, og brunfarger er erstattet med grønnfarger.
Det blir kveldstur på oss i dag, og vi starter hjemme i Myrabakken. Vi tar lysløypa til Nerdamsveien, og langs veien er det masser av sommerblomster i ulike farger.
Det er lett å gå langs lysløypa, men når vi kommer til Nerdamsveien, starter hardkjøret. Veien er veldig bratt i starten, og vi følger den til vi kommer til parkeringsplassen ved bommen. Stien til Aslakkane er blåmerket, det er mye bedre å gå her enn på bilveien, men det går jevnt oppover helt til vi kommer til Aslakkane.
Pulsen stiger, og svetten renner.
Vi kommer til stikrysset, og like etter er vi på Aslakkane.
Aslakkane har alltid fascinert meg. Det er mye svaberg her, og det er stein og vann.
Herfra kan vi gå til Solbergvarden og Lokkeråsen, men det har vi ikke tid til denne kvelden. Vi går nedover igjen, mot Knabben. Skiltingen er dårlig her, du kan bli litt forvirret dersom du ikke er kjent. Men skal du til Knabben, skal du altså følge den blåmerkede stien som går nedover mot dalen igjen.
Etter denne broen, deler stien seg, du kommer til Knabben begge veier, men vi pleier å ta den som går til venstre. Snart kommer vi til en fin bålplass der du kan ta en rast og koke kaffe. Ingenting smaker så godt som kaffe kokt på bål! Men skal du koke kaffe her, må du ta med deg vann, og du må selvsagt tenke på brannfaren.
Vi går videre, og snart går vi ned i et skar for å gå oppover igjen på den andre siden. og vips, så er vi på Knabben!
Utsikten er fantastisk flott. Vi ser fjorden og Drammen, og vi ser Solbergelva der vi bor. Dessverre er det ikke helt klart i kveld, men bildene gir allikevel et inntrykk av hvordan det kan se ut på solfylte klare dager.
Så langt har vi ikke truffet noen på turen vår, men når vi kommer til Knabben, møter vi folk, og også på veien ned igjen. Knabben er et populært turmål, og mange går tur retur Myrabakken Knabben.
På veien ned igjen, kommer vi inn i naturreservatet. Området er fredet for å verne alle orkideene som finnes her. I alt er det 24 ulike orkideer i Nedre EIker.
Vi fortsetter nedover, og snart kommer vi til Dragomsteinen.
Tømmer ble tidligere fraktet med hest, og dette kunne vær utfordrende, ikke minst om vinteren. Da var det glatt, og det var jo veldig bratt ned til bygda. Jeg tar med en tekst hentet fra Eiker arkiv:
»Det var ofte stor isoppbyggelse, “kjøyving”, og veldig glatt, så hest og kjører måtte ha hjelp for å komme helskinna ned. Vår sagnomsnuste stein ble et naturlig stoppested når de verste bakkene var unnagjort.
Her ble tømmerlasset lagt mot steinen (se bildet), og hest og kjører kunne ta en pust i bakken. Og så kommer det interessante. Før ferden videre ned åsen ble tømmerlasset “dratt om”, dvs. at bjønn og trosse ble strammet. Det hendte også at stokker ble “sleppt av” som etterstokker. Disse etterstokkene ble det ofte slått kjetting rundt for at de skulle fungere som brems.
I vår tids lokale språkdrakt ville vi vel snakket om “Draomsteinen” og da er ikke veien lang til “Dragomstein” og de andre variantene som nok har oppstått ved gjenfortelling.»
Etter dette er det bare 500 meter til vi er hjemme igjen. En fin kveldstur!
