Det er tirsdag formiddag, og jeg skal på oppdagelsesferd i Finnemarka. Jeg smører mat, lager kaffe, pakker sekken og tar med soppkurven. Det kan jo hende jeg finner noe!
Jeg pleier å gå hjemmefra, men idag tar jeg bilen opp til Nerdammen. Er litt redd for at jeg skal møte noen i de smale partiene på veien, jeg liker nemlig ikke å rygge nedover. Vel, ikke oppover, heller, for den saks skyld. Heldigvis går det bra, jeg møter ingen biler, og kvart på tolv er jeg oppe på parkeringsplassen.

Også i dag vil jeg holde hjortelusfluene på lang avstand – rosa jakke og en dash parfyme. Satser på at det funker nå også!

Jeg går først til Gravningen. Det er tørt og fint å gå, der det er vann som må krysses, er det lagt klopper. Sender alltid en varm tanke til dem som har laget disse broene.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Jeg må selvsagt ta et par bilder av vannet – gjør alltid det. Gravningen er en en av mine favorittplasser. Trond og jeg lå i hengekøye her i den første koronapåsken. Da kunne vi jo ikke dra på hytta. Men en overnatting i hengekøye her var en god erstatning. Helt magisk synes jeg det var!

Marivann er neste mål, og på veien dit finner jeg den første soppen. En smørsopp! Den er god, jeg renser den og legger den i kurven. Snart finner jeg også et par steinsopper. Blir veldig glad for finne dem- hittil i år har jeg bare funnet kantarell, sleipsopp og piggsopp.

Det er vel ikke noen overraskelse at jeg må ta bilde ved Marivann også. Her tar jeg også lunsjen min. Oppdager at jeg har glemt å ta med kopp, men det går greit å drikke av termosen.
Tror jeg skal legge en sånn liten sammenleggbar kopp i sekken- men må da huske på at jeg aldri tar den ut av sekken igjen!

Det er veldig fint ved Marivann også, og jeg liker at det her er satt opp en sittegruppe. Denne stopper jeg alltid ved, kjempefint å spise her mens man nyter en fantastisk utsikt utover vannet.

Jeg går videre til Vrangen, og følger stien langs vannet helt til jeg kommer til Løken. Her er det en fin sti, men det er synd at stien ligger slik at vi ikke kan se vannet når vi går der.

Vannet ser jeg altså ikke. Men jeg ser noe helt annet- jeg ser årets første traktkantareller! Det er tidlig, pleier ikke finne dem før litt senere i september.

Jeg tenkte jeg skulle komme meg til Løken før vannet tappes ned. Demningen skal utbedres, og da må vannet tappes ned. Jeg synes det er så fint her, med den grønne gressplenen. Ofte er det sauer her også, men i dag hører jeg kun breking og bjeller, jeg ser dem ikke.

Her har jeg altså vært tidligere, da har jeg kommet ned fra Vakkertjern og har så tatt stien langs vannet tilbake til Nerdammen. I dag vil jeg prøve noe annet. Jeg har lyst til å gå rundt Vrangen.
Jeg sjekker kartet, og finner ut at jeg skal gå i retning Grunnvannet. Når jeg kommer dit, vil jeg ta til venstre og følge en bilvei forbi Svarthavna før jeg tar stien som går til Kulpen.

Det er skiløype her om vinteren, men jeg finner ut at et er veldig fint å gå her nå også. Fint, idyllisk og vakkert!

Jeg trenger ikke gå langt før jeg finner en stor flott steinsopp. Herlig!

Like etter finner jeg mange fine sleipsopper. Jeg renser dem, tar av den slimete hinnen på stilken og hatten før jeg legger dem i kurven.

Etter å ha gått en stund i dette idylliske området, er det en nedtur å komme til bilveien. Kjedelig å gå på bilveier, synes jeg. Men jeg kommer fort fremover, da! Lett å gå her!

Jeg nærmer meg Svarthamnsetra, og snart ser jeg den på min høyre side. Jeg hadde ventet at dette skulle være en mørk, kanskje litt skummel, plass. Øyvind Larsen skriver i boka Innaforre om Kari som ble drept her. Det sies at hun går igjen, ikledd en lys, lang kjole.

Vel, jeg ser henne ikke. Ser bare en koselig plass. Kanskje jeg burde komme tilbake i skumringen?

Snart er jeg kommet dit hvor veien slutter, og jeg tar stien som skal ta meg i retning Kulpen. Det er en fin sti, og ved stien er det også grantrær med hengende skjegg  – Skjegglav, heter det vel.

Stien blir etter hver ganske så steinete, og snart er det vanskelig å se hvor den går. Jeg fortsetter. Den kan da ikke bare forsvinne? Snart ser jeg vannet, det jeg tror er Kulpen, og da kan jeg jo bare gå nedover mot vannet. Jeg er nesten nede ved vannet da jeg ser at det ikke er Kulpen, det er Vrangen!
Frem med kartet igjen, og da ser jeg at jeg befinner meg utenfor stien, og det et godt stykke også. Jeg ser oppover på min høyre side. Stien må være der oppe, og det er langt opp dit! Langt, bratt og svært ulendt!

Jeg starter oppstigningen, det er svært tungt, og svetten hagler.

Endelig er jeg oppe!

Men hvor er stien? Den er ikke her, heller, og jeg skjønner snart at den er enda lenger unna enn det jeg først trodde. Jeg må ned igjen på den andre siden.
Der nede finner jeg den. Endelig!

Nå går det jevnt nedover mot Kulpen. Jeg passerer stien som tar av mot Kamperhaug, men jeg orker ikke tanken på flere stigninger i dag.

Jeg kommer ned til veien, og jeg tar til høyre da jeg vil gå via Solbergsetra. En liten omvei, men det er helt OK. Jeg treffer noen sauer også, men det er neppe dem jeg hørte tidligere i dag.

Sauer er jo ålreite dyr, er litt mer skeptisk til sinte kuer. Sauene har visst tenkt seg oppover mot Kamperhaug, og jeg går til Solbergsetra.

En fin plass dette også! Men jeg må videre, det er ikke så langt igjen nå. Jeg går stien ned til vannet, tar et bilde her før jeg går bortover mot demningen.

Langs stien er det flere tuer med bjørneskjegg. De er i ferd med å få den fine høstfargen sin nå.

Jeg finner en kantarell i stien, tar den med, og snart er jeg nede ved demningen. Synes det er så fint her. I dag er det også blikkstille, på Mellomdammen.  Vakkert!

De første menneskene jeg møter på turen, sitter og koser seg ved Nerdammen. Hadde jeg hatt med et håndkle, tror jeg at jeg  hadde stoppet her og tatt et bad. Det er mange flotte badeplasser her, langs vannet på vei mot parkeringsplassen.

Jeg er glad for at jeg har bilen parkert her oppe nå- godt å slippe å gå helt hjem.

Vel hjemme renser jeg soppen, og jeg tilsetter den i min spesiallagede amatriciana. Det smaker godt!

Før jeg avslutter, må jeg nevne at hjortelusfluene holdt seg på avstand også i dag. Rosa parfymeduftende hjorter er nok ikke attraktive!

Turen tok nesten fem timer, 15 kilometer. Spennende å gå nye steder, men jeg skal være mer nøye med å bruke kartet neste gang!