03.04.22

Det er søndag, og dagen står og venter på oss. Mange muligheter- slappe av hjemme med en god bok, se på TV, gå en kortere tur, eller gå en lengre tur- vi velger deg siste alternativet. 

Vi smører matpakker og legger appelsiner og kvikklunsj i sekken. To flasker saft, sitteunderlag, kaffe, kaffekjele, vann og gassbrenner og gassboks. Lighter og tennbriketter. Ekstra tøy, og så er vi klare! 

Piggskoene er lagt vekk, og i dag bruker vi bare lette terrengsko. 

Første mål for turen er Vesleknabben. Det betyr oppoverbakker fra første skritt. Det er alltid slik at jeg er mest sliten i starten, det er akkurat som om kroppen må gås i gang. 

Vi kommer opp i lysløypa og følger den et stykke før vi tar en sti som leder oss opp på flabergene. All is og snø er borte, og det går greit oppover nå selv om det er ganske bratt. 

Etter flabergene kommer vi inn i furuskogen igjen, og jeg legger merke noen furuer med masser av kongler. 

Får furua nye kongler hvert år? Jeg vet ikke, men en titt på Google forteller meg følgende:

Det tar tre tre år fra blomstring til frømodning hos furua. Furua blomster i mai – juni, og det er de purpurrøde hunnblomstene som senere blir til kongler. Blomstringen er ekstra rik etter en varm sommer. Året etter blomstring har blomsten blitt til en fast liten grønn kongle. Året etter der igjen er den blitt større, og det er dannet frø inni konglen. Konglene kalles nå en grønnskolling. Det tredje året etter blomstring er konglen brun og moden, og frøene slippes ut på senvinteren.

Det ser ut som om konglene i mitt tre er i det tredje stadiet, og at de er klare for frøspredning. Jeg leser videre at de frø spres hvert år, men at det er noe som heter frøår. Da slippes det veldig mye frø.

Dette betyr igjen at furua får nye kongler hvert år, noen ganger bare få kongler, andre ganger veldig mange. 

Etter 15-20 minutter er vi oppe på Vesleknabben, og utsikten er som vanlig veldig bra! 

Vi ser opp mot Knabben. Det ser ut som om det et et godt stykke igjen, men de verste stigningene har vi nå lagt bak oss. Den siste biten går lekende lett. 

Det er mye folk på Knabben i dag, både voksne og barn. Jeg må selvsagt ha med meg et par bilder herfra også før vi går videre. Vi har nemlig satt Lokkeråsen som mål for dagens tur. De fleste setter Knabben eller Solbergfjell som mål, og vi tror nok at vi vil få god plass på stien på vår videre vandring.

Neste etappe går til Aslakkane. Det er fortsatt bart og fint, men på Aslakkane er det litt snø. 
Aslakkane er et fint sted å ta en pause, men vi i dag går vi videre uten å stoppe her. 

Det er bart oppover også til Solbergvarden, og vi tenker å ta en pause når vi kommer opp. 
Det går lett oppover stien, egentlig er det etappen opp til Vesleknabben som er tyngst. Når vi har kommet dit, er kroppen godt i gang, og vi føler vi kan gå hvor som helst. Resten er bare ren fornøyelse. I hvert fall en god stund…

Vi finner en plass litt før vi kommer opp til varden. Her er det mange fjellgroper der det vil det være fint å lage et bål. Det er flere steder rester etter bålplasser her, så det er nok flere som tenker som oss. Vi begynner å samle ved, men så blåser det opp, og vi bestemmer oss for å gå videre. 

30 minutter etter at vi forlot Aslakkane er vi oppe på varden. Utsikten er fin, både mot Drammen og fjorden og mot Øvre Eiker og fjell som Skrim og Blefjell. 

Siden vi forlot Knabben, har vi sett kun en person, og han skulle også opp på varden. Vi går videre mot Lokkeråsen, en stigning på rundt 70 meter. Her er det litt mer mer snø, men også bare partier. Lett og fint å gå! 

Vi kommer frem til Lokkeråsen, vel, vi går vel på Lokkeråsen hele tiden, en ås er en ås, tenker vi. Men også en ås har sitt høyeste punkt, og den er her 607 meter over havet. Utsikten er fin også her, men vi kommer jo lenger og lenger fra Drammen. Utsikten er derfor bedre fra Knabben, tenker jeg, men herfra ser vi fjorden bedre enn det vi gjør fra Knabben. 

Vi har nå nådd dagens turmål, men vi tenker at vi ikke kan snu nå. Vi føler oss i god form, og fortsetter. Turen videre går ned til Smesetra, og på denne etappen er det mer snø. Det gjør ikke noe da stien er oppgått. Enda en gang tenker jeg hvor fint det er at så mange stier er oppgått- vi kan jo gå overalt omtrent! 

Det er altså litt mer som minner om vinter her, men det er også et tydelig vårtegn, nemlig bokfinkens triller. Det er første gang jeg har hørt bokfinken synge denne våren, og sangen er vakker, nesten like fin som sangen til svarttrosten. Den har jeg sett, men jeg har ikke hørt den synge ennå. 

Mens vi går i retning Smesetra, går tankene til en tur vi gikk for flere år siden. Det var i november, det var kaldt, og det begynte å snø etter at vi hadde startet turen. Vi lagt bål på Lokkeråsen et sted, og jeg satt med føttene så nær bålet som mulig. Jeg måtte bare få litt varme da jeg frøs skikkelig på føttene. Nærmere og nærmere bålet, og så litt for nær. Resultatet ble at joggeskoene delvis smeltet på undersiden…. En kortsiktig  varme, for å si det sånn! Dyrekjøpt også! 

Ved Smesetra har vi flere valgmuligheter; vi kan gå ned igjen til Aslakkane via Steinarvannene, vi kan gå ned til Solbergvann, og derfra via Solbergsetra til Nerdammen, eller vi kan gå over Tretjernsåsen og ned til Nerdammen. Vi velger det siste alternativet, men nå må vi snart finne et sted å raste. 
 

Først går vi oppover, så litt nedover igjen, og videre opp til Hoggskollen. Dette er den fjerde toppen av de syv, og vi tar selvsagt et par bilder her også. 

Sola prøver nå å trenge gjennom skylaget, men klarer det ikke helt. 

Like etter finner vi nok en plass der vi kan lage et bål, men så begynner det å blåse enda en gang! Vi forlater også denne gangen en delvis ferdig bålplass – har allerede satt opp steiner rundt og samlet ved. Vi skjønner at vi må prøve å finne en plass det vinden ikke kan nå oss, og det betyr at vi må gå videre. 

Nå er vi ganske sultne, det er gått fem timer siden vi spiste frokost, men vi holder ut litt til. Vi kommer etter hvert til vannet der vi alltid raster når vi går denne veien- det vil si i sommerhalvåret. Det er fint her om vinteren også, men vakrere om sommeren. 

Etter å ha passert vannet, begynner nedstigningen mot Mellomdammen, og her er det gode muligheter for å finne en plass der vi kan sitte i le. Godt er det, for nå er det på tide med påfyll av energi. 

Vi finner en lun plass, og skifter til tørt tøy før vi gjør noe annet. Jeg er kliss våt på ryggen, og er glad for at jeg tok med meg både en ulltrøye og en lett dunjakke. Visamler ved for tredje gang, og Trond finner steiner som kan settes rundt bålet. Vi kobler gassbrenneren til gassboksen, og snart har vi både et deilig bål og kaffe. Skal si maten smaker godt, det samme gjør kaffen og kvikklunsjen. Turens høydepunkt! 

Etter en god rast går vi ned til Nerdammen, over demningen, og videre langs Nerdammen.  Nå kommer sola frem også, herlig!  

Vi kan nå gå bilveien ned, men vi vil heller gå en av stiene nedover. Det er igjen helt bart, fint og tørt også. Noen steder er det litt sølete, og ett sted krysser vi en bekk med vakre isdannelser. Herlige vårlyder skapes av vannet. 

Etter rundt fem timer er vi hjemme igjen. Femten og en halv kilometer, mange høydemeter og en veldig fin tur. 

Men i skrivende stund er vi skikkelig støle- godt å kjenne at vi har vært fysisk aktive, da!