19.07.20

Det er lørdag morgen, omtrent midt i juli, og vi har vært på hytta noen dager. Været er ikke det beste, i alle fall ikke dersom du drømmer om sol og bading. Det er ganske kjølig, og vi har tent i peisovnen om kvelden. 

I dag er det meldt regn hele dagen, og når jeg står opp, er det tåke og lett regn som møter meg. Det er ikke mye å se av den fantastiske utsikten, men tåke skaper også en fin stemning – på sitt vis. 

Siden vi er på hytta, blir det selvsagt tur. Det er det som er så fint å være her- vi går en tur uansett vær, og i dag bestemmer vi oss for å sjekke om det er tid for kantareller. Det er dessverre lite sopp rundt hytta, men Skrim er stort, og det er mange steder med mye opp. 
Vi tar på oss ullundertøy og regntøy, tar også med oss skift dersom vi skulle bli veldig våte. Matpakke hører også med, for ikke snakke om kaffe, kaffekjele og kokeapparat. 

Vi har ikke kjørt langt før vi møter på to kjempesøte reveunger. De er rett og slett bare helt herlige. Moren er nok i nærheten, men hun lar disse to oppholde seg i veien. Den ene løper snart inni skogen, mens den andre går foran bilen før den går ut i veikanten. 

Skulle  gjerne ha hatt dem her ved hytta, jeg! Vi hadde det for mange år siden, matet dem, og det var stor stas både for oss og guttene. Men enn så lenge  holder de til i nærheten av hiet. 
Vi kjører et godt stykke før vi starter jakten på kantarellene. Det er bare så fint her i skogen. Grønt, frodig og vakkert! 

Vi går et stykke, helst på en sti, og plutselig ser vi en. Og en til og enda en. Mamma sa alltid at en kantarell aldri står alene, og det stemmer. Ofte må jeg lete litt, gjerne under mose eller i lyng. De som er helt oppe i dagen, er de jeg liker best. De som er under mose eller tett inntil steiner, er gjerne mer skitne. 

Vi følger stort sett stier, men vi går mye oppover, finner litt mer og går enda mer oppover. Det tar ikke lang tid før svetten siler, og vi blir våte selv om vi har regntøy. Men funnet av de gule små er verdt det! 

Det overrasker oss hvor mye vi finner da det er veldig tidlig i sesongen. Vi kjører også et sted der vi ikke har vært tidligere. Jeg pleier å kikke ut av vinduet, merke meg det jeg tenker er soppterreng. Vi stopper da bilen, går ut og sjekker terrenget. Noen ganger finner vi noe, andre ganger ikke, og da er det bare å kjøre videre. 
Men i dag skjer det noe spesielt. Jeg sier følgende til søsteren min: «Tenk om vi plutselig ser det kantarellstedet! » og tenk, like etterpå gjør vi det. Det ligger der i veikanten og venter på oss. Helt fantastisk! 

Vi finner også mye piggsopp denne dagen. Det er ofte mye mark  i den, men nå er den nesten markfri. Kanskje fordi det er så tidlig i sesongen? 

Det er tid for lunch, det har begynt å regne ganske mye, og vi finner ly utenfor ei hytte. Trond henter vann i bekken, og vi koker kaffe. Kaffe smaker aldri så godt som det den gjør når vi er ute på tur. 

Vi plukker litt til, men vi gir oss etter en times tid da vi er blitt ganske så våte. Vi skifter til tørt tøy, og setter kursen hjemover.

Vel hjemme igjen venter jobben med å rense soppen. Det er ikke fullt så morsomt som å plukke den!

Tenker jeg er veldig heldig som har en så flott natur i nærheten, og jeg ser frem til en flott soppsesong. Da blir det mange gode middager!