22.04.22

Nok en deilig vårdag ligger foran meg, og denne dagen har jeg ikke noe som må gjøres. Jeg kan derfor bruke hele dagen til tur! 
Jeg starter hjemmefra rundt klokka ti, og setter kursen mot Batteriet og Stenseth. I starten er det ikke mye som minner om vår; trærne er fortsatt uten blader, og det er vissent løv på bakken. 

Men ser jeg nøyere etter, oppdager jeg vårtegn.
Langs lysløypa føler jeg at jeg ønskes velkommen inn i vårens rike. Jeg bøyer meg ned og nyter vårtegnene etter hvert som de dukker opp. Det er masser av blåveis og også noe hvitveis. Det er gullstjerne og pengeurt. 

Jeg ser lupiner og blodstorknebb, men her er kun bladene kommet opp. 

Brennesla har også kommet, og skal du bruke den til mat, må du plukke den nå mens den er ganske så fersk. Brennesle kan brukes til suppe og til stuing. Mamma pleide å lage mat av brennesle da jeg var liten. Selv har jeg ikke gjort det. 

På Solbergmoen, like før jeg starter i stigningen som skal ta meg til Battetiet, er det et frurutre som siden starten av koronatiden har vært dekorert med ulike figurer som en påminnelse om at alt skal bli bra igjen. (Det var en lang setning, det! )
Nå er det kommet nye figurer, koselige påskehilsener. 

Heggen er tidlig ute, men det er kun bladene som er kommet nå. Jeg må nok vente et par uker på blomstene. De store bjørketrærne har ikke fått sitt grønne løv ennå, men det er noen små her og der som allerede har fått grønne blad. 

På Batteriet er det rødhyll. Dette er en vekst som sprer seg veldig fort, og den er ikke populær hos dem som driver med skogbruk da den lett fortrenger de små granplantene. Rødhyllen kan bli opptil fire meter høy, og er vid i omkrets. Den blomstrer på fjorårskuddet, og den har røde bær som er modne allerede juni. Disse er god fuglemat, og det er derfor fuglene som sørger for spredningen av den.

Jeg må selvsagt ta et utsiktsbilde fra Batteriet før jeg går videre mot Stenseth. 

Like før jeg kommer bort til Stenseth, er det en del einer. Her er det blå og grønne bær på samme kvist. De blå kan plukkes nå, de må da tørkes, og kan senere brukes som krydder i viltretter. Jeg plukker hvert år og bruker de knuste bærene i elggryter.

Det er lagt ned mye arbeid i å skape et vakkert utemiljø i Neptunveien. 
Ved inngangen til terrasseleilighetene står nå krokusen i full blomst, hvite, gule og lilla. Vakre. 

Vakker er også løvetannen. Knall gul og rett og slett veldig dekorativ. Allikevel vil vi ikke ha den, i alle fall ikke i plenen. 

Jeg går videre mot Bjørkedokk, denne gangen på gangveien nedenfor Nordlysveien. Jeg ser en klynge av korsknapp. Spesielle navn, egentlig. Korsknapp og pengeurt. For ikke å snakke om løvetann!

Rart å gå denne veien igjen, her gikk jeg til og fra jobb i flere år. Tenkte aldri på at det kunne være farlig. Etter hvert kom det opp et skilt som varslet mulighet for steinras. Så, for et noen år siden ble områder sikret mot ras. Bra, det! 

Det er ikke mye som vokser i denne fjellskrenten, men løvetannen klarer seg med lite. Tankene går til løvetannbarna, barn som klarer seg tross en tøff oppvekst. 

Like før Bjørkedokk kommer jeg forbi et område der det vokser scilla. Dette er en hageplante, kan jo ha kommet hit ved at noen har tømt hagejord her. Eller på en eller annen måte…

Nå har jeg kommet til Bjørkedokk, og mye tid er gått med til å se etter vårtegn og å ta bilder. Fortsetter jeg sånn, blir det sene kvelden før jeg er hjemme igjen! 
Jeg går derfor fra et sansemodus til et treningsmodus med litt sansing i tillegg. 

Det tar ikke lang tid før jeg er ved Nydammen. Her var jeg ofte da jeg bodde på Stenseth og på Langløkka. Det var alltid spennende om våren å følge med på isen- når den var borte, kom endene. Som regel bare to par. 
Nå er så å si all isen borte, og to ender er på plass. Det er ikke mulig å få noe godt bilde av dem, de flyr vekk når jeg nærmer meg. Men jeg må jo ta med et bilde av vannet allikevel, det er så herlig å se åpent vann igjen! 

Her oppe er også en liten tømmerlunne, det er noen som har felt løvtrær som mest sannsynlig skal brukes som ved. 

Vi drar til hytta i helgen for å starte dette arbeidet. Mange trær skal felles, kubbes og kløyves for å holde oss varme hele høsten og vinteren, samt gi oss flotte kvelder ved bålpanna. 
Det er hardt arbeid, men også veldig givende og trivelig. Vårens vakresté eventyr, rett og slett. 

Men jeg skal videre. Nå går det litt oppover, og enda mer oppover, og enda mer. Snart nærmer jeg meg Lampetjern. Sola skinner, og jeg venter når som helst å se en hoggorm. Men jeg ser ingen. 
Jeg skremmer opp et par orrhaner på veien opp, og jeg har følge av tre sommerfugler; en sitronsommerfulgl, en sørgekåpe og en jeg ikke vet hva heter. De to første flyr bort når jeg nærmer meg, den tredje tar det mer med ro.  Den ligger helt stille i veien, kanskje den er skadet. 

Vel oppe ved Lampetjern ser jeg at det meste av isen er er gått også her. Det er ender her også, og jeg tenker de er glade for igjen å kunne svømme rundt, uten å bli hindret av is. 

All fornuft tilsier at jeg nå går videre i retning Solbergvann- det er dit jeg har tenkt meg. Men jeg velger å gå litt ned igjen først. Jeg skal nemlig ta Svenskeveien! Dette er en hestevei vei som ble laget av to svensker i 1935- for lettere å kunne frakte tømmer ned mot bygda. 

Jeg går altså bilveien nedover fra Lampetjern, og tar av i den krappe svingen. 

Svenskeveien er idyllisk, synes jeg, men det var nok ikke mye idyll da den ble laget. Det var tungt arbeid, mye stein som ble lagt oppå hverandre. Ett sted skal de også ha sprengt seg inn i fjellet. 

Ett sted ligger det i dag to svære steiner midt i veien. Disse har nok falt ned en gang etter at veien ble anlagt. 

Det er også noe annet som ligger midt i veien. ikke en hoggorm, men en stålorm! 

Svenskeveien byr også på utsiktspunkter. Jeg tar en liten stopp ved ett av dem, og lar blikket gå mot Skrimfjella. Ikke langt derfra er vårt hytteparadis. 

Svenskeveien ender ved Spærmyr, og på en stein her inntar jeg min lunch. Det blir ikke lange pausen i dag, og jeg følger nå bilveien ned til bilveien som går fra Lampetjern til Solbergvann. Jeg tar så mot venstre, går enda mer oppover, og ikke lenger etter er jeg ved Eknessetra. 

Det er fortsatt noen oppoverbakker igjen, men det er lett å gå på veien. Litt kjedelig også, men jeg har ikke funnet noen stier jeg kan gå i stedet. Er det noen av mine lesere som vet om et alternativ til bilveien, fra Spærmyr til Solbergvann, tar jeg gjerne imot tips. 

Det ligger mange kongler i veien, og jeg kan bare ikke la være å legge igjen en liten hilsen! 

Langs veien er det også en liten bekk. Sammen med småfuglene gir den meg herlige, glade vårlyder. Ekte lykke!  

Men nå er det ikke langt Igjen. En skarp sving, så litt nedover, og så er jeg der. 
Solbergvann er et vakkert vann, men i dag er det mest Solbergis. 
Tenker de er heldige de som har sitt hytteparadis her eller ved Nerdammen og vannene der nede. 

Bilveien er i vinter blitt brøytet opp til parkeringsplassen, men videre mot  Mellomdammen har det vært skiløype. Nå er det snø på deler av denne strekningen, snøen / isen er råtten, og det skjer flere ganger at jeg tråkker igjennom.

Det lille tjernet langs veien er også fortsatt islagt. Men snart, men den varmen vi har nå, vil vannene igjen være åpne.

Sommerfugler følger meg fortsatt, særlig sitronsommerfugl og sørgekåpe. En sørgekåpe sitter stille lenge nok til at jeg får tatt et bilde. Denne sommerfuglen overvintrer som fullvoksen og kan derfor ses både om høsten og tidlig på våren. 
Sitronsommerfuglen er en av de lengstlevende sommerfuglene i landet vårt. Den kan leve i tretten måneder, ligger i dvale om vinteren, og er en av de første sommerfuglene som dukker oppom våren. Men den har jeg altså ikke noe bilde av. Den er lett å kjenne igjen, helt gul- sitrongul! 

Jeg følger veien mot Mellomdammen, og snart tar jeg til høyre, ned til Solbergsetra, Dagens andre seter, begge uten seterdrift. Det er vel knapt noen setre igjen der det fortsatt er tradisjonell seterdrift. 
Det er seter også til vår familiegård, og jeg husker pappa fortalte om livet på setra om sommeren- om melk, smør, ost, budeier og kyr. Et lykkelig liv, både for barna, budeiene og buskapen. Kanskje for frierne også! 

Jeg kjenner at det behov for litt påfyll av energi, jeg låner en liten trapp og setter meg ned for å ta en liten sjokoladerast.

Men jeg kan ikke bli sittende her! Det er fortsatt noen kilometer igjen før jeg er hjemme. 
Jeg tar stien ned til Mellomdammen, og her er isen så vidt begynt å forsvinne. 

Gleder meg til den er helt borte, jeg! 

Ved Mellomdammen og Nerdammen er det flere fine rasteplasser. Folk er flinke til å ta med seg søppel hjem, det er sjelden jeg ser noe ligge her oppe, Men det er ikke alle som følger reglene for samling av ved. Det er kun tørrere grener og kvist vi kan ta fra trærne. Her er det noen som har saget over en større gren fra et furutre, det var nok litt av en jobb – og til liten nytte. Fersk furu vil ikke brenne. Det er heller ikke lov å ødelegge trær på denne måten

Ved denne rasteplassen er isen så vidt begynt å gi slipp, og et andepar har funnet sitt paradis. 

Jeg kommer snart til Damslett, den nye turisthytta, og den er nå ferdig. Litt av et sted, tenker jeg! Tenk å sitte her, inne eller ute, og se utover vannet. Et morgenbad ville også være fristende! 

Jeg tar noen siste bilder av Nerdammen før jeg begynner på siste etappe av hjemveien. 

Veien hjem har flere alternativer ,det er flere stier jeg kan velge, men jeg tar nå veien da det er det enkleste. Begynner å bli litt lei nå, litt sliten også, og det skal bli godt å komme hjem. 

Nede ved Solbergbråtan ser jeg nok et vårtegn, den vakre tystbasten. Blomstene vokser på en bar gren, bladene kommer senere. 

Vel hjemme igjen kan jeg se tilbake på en flott tur på litt over to mil. Må også innrømme at jeg i skrivende stund er ganske så støl!