22.03.21
Det er mandag, og klokka er halv fem. Jeg er tidlig oppe, lager kakao og gjør meg klar for en morgentur til Knabben. Ute er det mørkt.
Litt senere møter meg Mari utenfor blokka. Jeg er glad for at hun ville bli med på denne turen, det er ikke særlig hyggelig å gå alene på denne tiden av døgnet. Glad for at jeg har en venninne som blir med på slikt!
Det er fortsatt mørkt når vi begynner å gå oppover, så hodelykter er gode å ha.
Det knaser i snøen der vi går, godt skodd med pigger og brodder. Det begynner å bli bart i stien, men det er fortsatt steder der det er is eller snø.
Vi hører en lyd vi ikke kan identifisere. Ett eller annet dyr. Det er rart det, med mørke og lyder i skogen. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ikke likt meg helt. Men når vi er to, er det helt greit. Ikke noe er skummelt da.
Plutselig hører vi også en ugle. Dette har jeg aldri hørt før- med unntak av på TV. Det hadde vært artig å se den også, men det gjør vi ikke. Dessverre.
Jeg er imponert over Mari der hun jager oppover, hun har aldri gått så fort oppover her før. Jeg sa på forhånd at vi måtte være oppe før klokka seks, og det ser ut til at vi klarer det.
Vi må ta noen pustepauser, men snart er vi oppe på det flate partiet før siste oppstigning starter. Her er det langt lysere, og vi kan slå av lyktene. Det er et blått skjær over snøen, som i blåtimen.
Nå,er vi så godt som oppe. Den siste biten går lekende lett, og jeg må ta et bilde like før vi er på toppen. Rosa, oransje, lilla, blått. Vakkert!
Nå er vi oppe. Det er alltid spennende hvordan soloppgangen blir. Noen ganger er den helt fantastisk fin i alle nyanser fra gult via rosa til lilla, andre ganger er den mer beskjeden.
Vi har tatt med ved, og snart er bålet tent. Det blir fort litt kaldt når man setter seg ned, og da er det godt med varme fra bålet.
Det ser ikke ut som om vi får den mest fargesprakende soloppgangen i dag, men vi ser at sola tydelig er på vei. Foreløpig er den bak skyene.
Vi begynner å bli litt kalde, tross bålvarmen, og gjør oss klare for hjemturen. Plutselig trekker sola gjennom skydekket, og den hilser så fint på oss mellom furukvistene. Vakkert!
Vi tar Kjevlingen ned igjen, og her er det fortsatt mye snø. Det er ganske hardt, og der et er brattest, kan vi gå utenom stien på en skare som nesten bærer oss. Vi kommer oss trygt ned uten knall og fall, og sola skinner så fint hele tiden.
Vel nede på Solbergveien tar vi strake veien hjem igjen, og halv åtte er vi hjemme igjen.
Vi kunne neppe ha fått en bedre start på dagen!
