Det er tid for tannlegebesøk. Jeg var hos tannpleier på tirsdag, grudde meg til det også, jeg, selv om jeg visste at akkurat det ikke ville gjøre vondt. Grudde meg for hva røntgenbildene og undersøkelsen ville avsløre.
Tror jeg lider av posttraumatisk stress når det gjelder tannlegebesøk. Husker fortsatt hvordan skoletannlegen plystret mens han tørket hendene sine før han skred til verket. Jeg hadde mange hull før jeg var tolv år, ingen hull i tenårene, og etter at jeg ble voksen, har jeg nesten ikke hatt hull i det hele tatt.
Lurer fortsatt på om jeg virkelig hadde alle de hullene før jeg var tolv….
Men uansett, minnene om boring sitter der, og bare jeg hører lyden av et bor, reagerer kroppen min med gysninger og vondt i magen.
På tirsdag var jeg altså hos tannpleieren. Jeg hadde ikke hull nå, heller, men hun fant en fylling som var i ferd med å løsne…..
Ja, det betyr boring, det! Det holder jo ikke å bare ta ut den gamle fyllingen og sette inn en ny.
Det betyr at jeg må tilbake i dag. Jeg har time klokken ni, og tar bussen til sentrum. Går av tre busstopp før slik at jeg får litt ekstra morgentrim. Det er ganske friskt ute, rundt null grader.
Med røde kinn ankommer jeg venterommet. Kjekt med rødfarge i kinnene, ville vel ha vært aldri så blek ellers, kan jeg tenke meg.
Jeg setter meg ned, og ser at det ennå er ti minutter til jeg skal inn. Ser at ukebladene er kommet på plass igjen, de har vært borte fra både frisørsalonger, legekontorer og tannleger siden koronaen. Jeg finner et Se og hør, og lar meg oppdatere på kongelige og andre kjendiser i Norge og i utlandet. Lenge siden sist!
Ti minutter går, Reidun er litt forsinket. Jeg skriver Reidun, ikke tannlegen. Jeg er nemlig så heldig å ha en god venninne som tannlege. Vi har kjent hverandre siden videregående, og hun har vært tannlegen min siden slutten av åttitallet.
Jeg vet at hun er veldig forsiktig, og jeg vet at jeg bare kan sparke henne hvis set gjør vondt. Allikevel gruer jeg meg.
Der kommer hun. Smilende, og gir meg en god klem. Vi tar først en prat og oppdaterer hverandre på barnebarn og andre ting. Og så kommer det uunngåelige. Jeg setter meg stolen, stolen settes i nesten vannrett stilling, og jeg ber Reidun dope meg noe skikkelig. Dobbel dose, sier jeg. Vet ikke hva jeg får, men det settes tre stikk fra ulike vinkler,
Reidun er overrasket over at jeg ikke reagerer negativt på sprøytene, at jeg ligger der helt avslappet. Det gjør rett nok litt vondt, men dette er bare bagatellmessig for meg. Det er nemlig borene jeg er redd, ikke selve boret, kanskje, men for lyden!
Reidun setter gang, først ett bor, så et annet og så et tredje. For hvert nye bor tenker jeg at jeg er nærmere slutten, at jeg snart er ferdig. Det tar ikke lange tiden, jeg kjenner ikke noen smerte, så Reidun unngår spark fra meg også denne gangen.
Litt pirking, den gamle fyllingen er fjernet, og ny kan legges. Litt pussing til slutt, det betyr en ny runde med ekkel lyd, men bare litt denne gangen. Å vips, så er jeg ferdig!
Det er bare så deilig å ha det overstått, å vite at det er nesten ett år til neste besøk hos tannpleier. Herlig!
En ny god klem til Reidun, og etter å ha betalt, tripper jeg ned trappene, så lett som bare det!
Klokka er ikke mer enn kvart på ti, og jeg bestemmer meg for å gå hjem. Dagens trim på formiddagen, kos resten av dagen. Jeg legger deler av turen langs elva og kan nyte det som er igjen av høstfarger.
To timer og 16 000 skritt senere sitter jeg hjemme og nyter en kopp kaffe.
Tenker det er godt at det ble oppdaget, det at fyllingen måtte skiftes. Det hadde vært veldig kjipt om det hele utviklet seg til et kjempestort hull. Egentlig godt at det finnes tannpleiere og tannleger – det skal vi være glad for!
Jeg er ekstra heldig som har Reidun som tannlege – hun er så rolig, forteller hva hun gjør og virker veldig beroligende på meg – med sin behagelige væremåte.