På onsdag våkner vi til blå himmel, og nydelig varmt vær. Sommer!
I dag skal vi til Guardamar, en liten by i nærheten av der vi bor. Vi skal gå tur i parken, Parque Alfonso XIII.

Her er hele gjengen samlet. Vi er sammen med et vennepar av Ann-Britt og Bjørn – Tone Lise og Terje. Terje er vår eminente guide i dag, og vi skal lære mye før vi er ferdig med turen:

Guardamar ble utsatt for et stort jordskjelv i 1829.
Byen ble bygget opp igjen i 1832 og årene fremover.
I 1901 var det en stor sandstorm her,
og i 1904 begynte de å plante trær som skulle binde sanda og hindre erosjon.
(Kan tenkte meg at Terje er fornøyd med at jeg har fått med meg alt dette!)

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

I parken er det flere store trær. Noen av dem har renskurte stammer, slik du ser på dette bildet.
De er så gode å ta på.

Andre trær skal klemmes! Godt det også!

Som nevnt i den forrige bloggposten har det regnet her i flere uker. Takket være regnet er det nå grønt og frodig her, og blomstene trives godt!

Gule margeritter er det overalt. Vakkert!

Denne hvite skjønnheten må også få være med. Jeg vet ikke hva den heter…

Strå er også vakre!

I parken er det også kaktus, her en aloe vera.
Aloe vera-gel er kjent for å virke lindrende, fuktighetsgivende og mykgjørende på huden, spesielt på tørr hud. Den brukes mye i hudkremer, dusjsåper, badeolje og i solpleiende kremer.

Som allerede nevnt startet de de i 1904 å plante trær for å binde jorda. Det plantes mye pinjetrær, det er en type furu som du ser på bildet ovenfor.

Francisco Mira Botella var skogsingeniør, det var hans som ledet skogplantingen på sanddynene på begynnelsen av 1900-talket, og han viet 28 år av sitt liv til dette arbeidet.

Her sitter han sammen med Grete og Ann-Britt, udødelig som han er!

Etter en flott tur i parken smaker det godt med lunsj og et glass hvitvin.

Fra restauranten har vi utsikt til gaten, og plutselig er det et lite følge som skal krysse veien. Vi teller i alt syv påfugler, de går her fra parken vi kom fra og er på vei til parken på den andre siden av gaten. Påfuglene kan du møte i en senere bloggpost.

Neste bloggpost dreier seg om turen vår på stranda. Her står Ann-Britt og ser utover mot havet.
Så – det er bare å glede seg- fortsettelse følger!