Klokka er to, lørdag, og jeg skal ut på dagens andre tur.

På dagens morgentur hadde jeg følge av denne flotte hunden, Aisha. Naboen var på tur ut, og ble veldig glad da jeg sa jeg sa jeg kunne ta med meg Aisha. Da ville Aisha kunne gå en lang tur, og hun ville få sove en time til. Supert både for naboen og for meg!

Men nå er jeg altså klar igjen. Rasle, rasle i løvet, også denne dagen. Det har ikke blitt noe mer snø, så dette blir en fin tur. Herlig!

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

Jeg blir litt overrasket over å se ar det er mye is i bekken. Det hadde jeg ikke ventet, men det har jo vært veldig kaldt et par dager.

Jeg går bilveien et stykke, en skogsbilvei, og her er det helt bart. Ikke noe is, heller. Jeg møtte en nabo, Jonny da jeg var på vei ut av blokka. Han kunne fortelle at det var mye is og vann i starten av stien som går opp til Aslakene, og det skal jeg ganske så snart også få erfare.

Tykk is ligger på bergene der stien går, så her er det bare å gå utenom!

Her er gresstustene jeg pleier ta bilde av. De har den fineste grønnfarge om våren, de er oransje om høsten, og nå har de inntatt en lys brunfarge. De er fine nå, men jeg gleder meg til de blir grønne igjen!

Dette er ikke stien, altså, men den lille bekken jeg krysser på vei oppover.

Iskunst.

Det stemte det Jonny sa, det var is bare i begynnelsen av stien.
Etter å ha gått ved siden av stien de første hundre meterne, er det flotte forhold resten av turen.

På Aslakkane er det is, men det var ventet. Men det er ikke noe problem å gå her.
Jeg begynner å ane at det kan være en fargerik himmel bak trærne, og jeg velger å gå om Høymyr på veien til Knabben. Tenker det gir best mulighet for å oppleve den vakre solnedgangen.

Og det stemmer! Sola er på vei ned, himmelen er oransejvakker! Nydelig!
Mens jeg nyter dette, kommer også tanken på at solnedgang betyr at det etter hvert blir mørkt. Akkurat det tenkte jeg ikke på da jeg gikk ut!
Jeg har et godt stykke å gå før jeg er hjemme igjen, skal gå nesten tre kilometer til…
Vel, det er bare å gå videre. I nødsfall har jeg lys på mobilen, men en hodelykt burde jeg vel ha hatt i rumpetaska. Når jeg kommer hjem, skal jeg legge en lommelykt i rumpetaska- da har jeg i alle fall den dersom jeg skulle glemme å ta med meg hodelykt.

Jeg setter opp farten, og snart nærmer jeg meg Knabben.
Furua står der som fin i solnedgangen!

Selvsagt må jeg ta enda et bilde mens jeg går bortover mot Knabben.

Og enda ett!

Og så er jeg der, på fineste Knabben!

Utsikten er fin, og ser jeg denne veien, ser det ikke så mørkt ut heller!

På Knabben må man ikke gå for langt ut på kanten!

Det er blitt ganske mørket etter hvert, men det er heldigvis ikke noe is på stien nedover. Jeg kjenner jo denne stien veldig godt, og jeg kommer meg trygt nedover, meter for meter.

Det er en lettelse å se lysløypa -da vet jeg at det ikke er langt igjen!

To timer etter at jeg startet, er jeg hjemme igjen.  Med hodelykt hadde jeg tatt det litt mer med ro, nå måtte jeg sette opp farten da jeg var midtveis og skjønte at det kunne bli ganske mørkt før jeg kom hjem.
Men en fin tur ble det, deilig å komme seg ut – som alltid!