Det er tirsdag, Yr og Storm har lovet sol, og jeg står opp til en vakker soloppgang.
Det er litt tåke, men denne vil nok ikke komme opp i høyden.

Dette er en dag jeg har sett frem til. Jeg skal nemlig gå 7-toppturen! Jeg skal gå sammen med Bjørg Laila, og hun kommer til meg rundt klokka åtte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg liker å ha god tid om morgenen, det meste pakket jeg i går, men de siste forberedelser gjør jeg før hun kommer. Sekken blir ganske tung, jeg har med et ekstra tøyskift (ulltrøye og sokker), to matpakker, sjokolade, lefser, en banan, to vannflasker, en termos med ferdigkokt kaffe, kokeapparat, kaffe, kaffekjele og en batteribank til lading av telefon eller klokke ved behov.

Vi starter, friske og opplagt, litt nærmere klokka halv ni.

Første topp er Knabben. Det er en tøff start, vi velger en rute der vi går litt bortover og svakt oppover før de verste stigningene starter.

Vi forlater veien, og kommer etter hvert inn på stien som går mot Knabben. Nå tar det ikke lang tid pulsen øker og svetten siler. Dette skjer selv om vi prøver å holde et moderat tempo.

Det blir en kort fotostopp ved Ulverud klatrepark.
Fjellet her er jo bare helt spesielt! Ser ut som om deg er skåret med kniv i fjellet.

Etter rundt femti minutter er vi oppe, utsikten mot Drammen, Solbergelva og Mjøndalen kan nytes, og bilder tas. Men vi blir ikke lenge her, det er langt igjen, svært langt, så det er bare å gå videre.

Nå går vi litt nedover, deilig det, før vi går litt oppover igjen. Det er allikevel en veldig avslappende etappe mellom Knabben og Aslakkane.

Der starter neste utfordring, stigningen opp til Solbergvarden. Det går oppover og oppover, vi kommer til et skilt der det står at det er 500 meter opp til toppen.

500 meter igjen, ja, svetten siler også nå, og pulsen er høy. De siste 500 meterne går allikevel lekende lett, og plutselig er vi oppe.

Det første vi gjør, er å vrenge av oss det våte tøyet. Rart at vi svetter så mye at vi blir helt våte på overkroppen! Men vi har jo lagt noen hundre høydemeter bak oss siden vi startet, så det er kanskje ikke så rart allikevel.

Det våte tøyet henges opp på et tre i sola. Det er bare helskjønt å ta på seg tørt tøy. Rett og slett nydelig!

Vi tar en lengre pause her og inntar dagens frokost. Kaffe og litt kvikklunsj blir det også. Er glad for at jeg tok med meg en termos med ferdiglaget kaffe – det smaker utrolig godt nå. Utrolig godt også å vite at vi har det verste bak oss!

Men det er klart, vi må videre. Vi pakker sammen, og starter ferden mot neste topp, Lokkeråsen. Dette er ikke noen lang etappe, og det er heller ikke mange høydemeter. Vi passerer et lite tjern og en hytte, og snart er vi på topp tre.

Det blir ikke noen pause her, men vi konstaterer at vi er på turens høyeste punkt.

Vi går nedover mot Smesetra, passerer den, går oppover et stykke, så nedover igjen, før den siste stigningen mot Hoggskollen. Jeg finner en fin piggsopp, men kaster denne etter å ha vist den til Bjørg Laila. Kan jo ikke begynne å plukke sopp nå!

Vi tar et bilde også her og går videre mot Tretjernsåsen.

Ved det største vannet her oppe og det eneste vannet som ligger ved stien, møter vi en felles bekjent, Monica, og slår av en prat med henne. Koselig!
Men vi er jo ennå ikke halvveis, så det blir ikke noen lang prat før vi går videre.

Jeg tar et bilde av vannet før vi forlater Tretjernsåsen.

Nå går det ganske kjapt ned til Mellomdammen og Nerdammen, to av perlene i Finnemarka, synes jeg, da. Vi blir enige om at vi skal ta denne turen hvert år fremover og at vi neste år vil gå om sommeren. Da vil vi bade underveis, og det må jo være helt skjønt å stå i denne dusjen! Kan jo til og med ta en sittende dusj!

Selve demningen er litt av et vakkert kunstverk, blir alltid fine bilder herfra!

Sola skinner og speiler seg i vannet, vakkert! Pause her? Nei, det er for tidlig, her er det bare å stå på.

Det er ganske merkelig. Nå har vi gått over en mil, og vi har krevende stigninger bak oss, men slitne er vi ikke. Det går egentlig så lett som bare det! Etter Solbergvarden har det ikke vært krevende i det hele tatt. Optimistisk går vi videre, meter for meter, skritt for skritt.

Vi merker godt at det har regnet i det siste. Det er mange våte partier, og det er vann i bekkene. Bare bra, det da, vi trenger at vannmagasinene fylles opp.
Det er glatt på steiner og røtter, og vi må konsentrere oss når vi krysser bekker og våte partier.

Det er flere vakre skogspartier underveis. Jeg er fristet til å se etter sopp, men klarer å la være.

Vi kommer snart til Tverråsvannet, og nå ligger en ny stigning foran oss. Den siste ordentlige stigningen. Vi må nok innrømme at vi merker det litt akkurat her, men stigningen er kort, og plutselig er vi oppe.

Tverråsutsikten er neste toppunkt, og her planlegger vi å koke kaffe. Vi fylte vann i termosen i Nerdammen, og alt skulle ligge til rette for kaffekos. Men slik blir det ikke! Her oppe blåser det noe skikkelig, og vi kan bare glemme å koke kaffe. Men  vi er blitt sultne, og føler behov for en litt lengre pause.

Allikevel bestemmer vi oss for å gå til Skimten før vi setter oss ned. Men selvsagt må vi ta et par bilder. Det heter ikke Tverråsutsikten for ingenting!

Det er ikke langt til Skimten herfra, og Skimten er topp nummer seks. Det er lett og fint å gå bortover her, og snart er vi der.

Skimten er stedet med den berømte sitteplaten. På toppen av varden ser vi sikteplaten. Den viser retningen nord sør, og den viser avstander og retning til steder i marka og fjell man kan se litt lenger borte.

Etter å ha tatt bildet av denne, setter vi oss ned. Med en gang vi har satt oss, kjenner vi hvor deilig det er å sitte, deilig, deilig, deilig….Men hvordan skal vi komme oss opp igjen?

Vi spiser lunsjen vår her, men dropper kaffen. Maten smaker godt, sola skinner, og livet er herlig! Vi har nå gått rundt seksten kilometer, og har elleve igjen.

Da er det bare å stå på. Vi kommer oss på bena igjen og går videre, nå mot Tverken. Energien er kommet tilbake, og det er lett terreng nedover. Det er bare ett problem, et problem som skal vise seg å tilta i styrke. Bjørg Laila kjenner at hun har fått gnagsår på lilletåa på begge føttene. Alle som har opplevd å få gnagsår vet hvor vondt det er!

Men den jenta har vært ute for verre ting, hun klager ikke, og fortsetter i samme tempo som tidligere. Vi nærmer oss Tverken, og hører stemmene til glade, unge mennesker. Vi skjønner fort at det er en skoleklasse eller to, og det stemmer. En av klassene på åttende trinn fra Kjøsterud skole er her, på dagstur. De ser ut til å stortrives, og jeg tenker det er så fint at elever får slike opplevelser.

Jeg har jo selv jobbet førti år i skolen, og spør jeg tidligere elever hva de husker av skolegangen sin, tror jeg nok mange av den vil trekke frem turene de hadde i fjellet, ved sjøen eller i marka. Slike opplevelser gir minner for alltid,

Vi slår av en prat med lærerne Lars og Marthe, kollegaer av mannen min som også jobber på Kjøsterud. Benytter anledningen til å hilse til dem.

Hyggelig å møte dere, Lars og Marthe!

Vi tar en pause her på Tverken. Tapre Bjørg Laila har nå gått rundt tre kilometer med gnagsår, og nå blir det skifte av sokker og på med gnagsårplaster. En sjokolade på hver av oss, og så setter vi kursen videre mot den siste toppen, Varden.

Vi går nå på grusvei, og det er kanskje like greit. Vi føler oss ikke slitne, men er nok litt slitne i bena allikevel, og når man blir sliten, er det lettere å snuble i røttter eller steiner som ligger i stien.

Vi kommer snart til Steinkjerringa. Alltid hyggelig å treffe henne!

Det er kjedeligere å gå på grusvei, da. Men snart ser vi skogshyttene dukke opp, har alltid vært fascinert av de små hyttene som ligger her. De fleste av dem er bygget mellom 1920 og 1950. De ble bygd av drammensfolk, og var et ferieparadis for mange familier. Etter hvert var det mange av dem som ikke ble vedlikeholdt, folk skaffet seg større hytter andre steder, og hyttene i marka ble ikke brukt.

Men denne utviklingen er snudd, de fleste hyttene fremstår nå som godt vedlikeholdt, og de er igjen veldig populære. Og dette skjedde før strømprisene steg til himmels- nå er de vel mer populære enn noen gang før, skulle jeg tro!

Vi kommer ned til Landfalltjern, det er naturlig nok ikke noen badegjester her i dag, men vannet omkranses av vakre høstfarger.

Nå er det vel rundt fire kilometer igjen, og det er ingenting for en som ikke har gnagsår. Litt verre er det for Bjørg Laila, plasteret gjør god nytte for den ene tåa, men det hjelper lite for den andre. Men klage gjør hun ikke, bare konstaterer at hun skulle ha valgt et par andre sko og at skoene hun nå har på seg, heretter kun skal brukes til arbeid i hagen.

Når vi nærmer oss den siste toppen, ser vi et skilt som viser at vi skal ta til venstre, vi gjør det, men så deler stien seg flere ganger, og vi vet ikke hvilken vei vi skal gå. Her hadde det vært fint med bedre skilting.
Vi går på feelingen, sjekker med GeoViewer-appen min og sørger dor at vi går i riktig retning. En varde skal jo være på en topp, og vi går mot den nærmeste toppen- og der, der er den, topp nummer syv! Gratulerer til to spreke damer!

Etter dette går vi bort til Spiraltoppen, og vi tar noen bilder av den fine utsikten.

Turen ned til sentrum går via ZikkZakken. Vi avslutter med et bilde av en rose langs veien før vi inntar Jonas B ved torget.

Bjørg Laila skal kjøre hjem etterpå, jeg trenger ikke tenke på det. Det blir Pepsimax på Bjørg Laila og øl på meg. Aldri har vel en øl smakt så godt!

Neste gang blir det øl på oss begge!

Vi har gått 28,2 kilometer, 7 timer og 32 minutters effektiv gange, men med våre tre gode pauser brukte vi nærmere ti timer. Hvis noen lurer, ble det 44 641 skritt. Ny rekord for meg!

Turen kan virkelig anbefales. Det er en krevende tur, men det er tungt bare opp til Knabben og litt senere opp til Solbergvarden. Når man er kommet dit, er resten bare gøy. Klart det kreves utholdenhet og vilje, men det er ikke tungt på samme måten som starten av turen.
Lyst til å prøve? God tur!