07.08.20

Det er mandag, og vi skal være på hytta en uke. Vi er så heldige som har dette fantastiske stedet, bare en times kjøring hjemmefra. 

I dag er det meldt fint vær, og vi skal på en aldri så liten fisketur. Vi liker å fiske i elva, og det skal vi gjøre i dag også. Dessverre blir ikke været slik det var meldt, der regner plutselig i bøtter og spann, og vi utsetter turen til den verste skuren har gitt seg. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi går nedover langs elva, og det er mange flotte fiskekulper. 

Vi får ofte fisk i kulpene, noen litt store og noen små. 
Det er ganske ufremkommelig mange steder, og søstersen min sier at vi fisker på steder der ingen skulle tru at nokon kunne – fiske.

Vi får fisk alle tre, en hver, og senere får søsteren min to små fisk som vi kaster uti igjen. Jeg klarer heldigvis å fjerne kroken slik at de ikke skades og fortsatt kan nyte livet i elva.

Etter et par timer drar vi tilbake til hytta, og det blir ørret til forrett i dag også. Deilig! Er glad for at jeg har lært å rense fisken på en rask og grei måte- før brukte jeg evigheter, er nemlig helt avhengig av å spise fisk uten bein. Får jeg fiskebein i munnen, er det nesten så jeg brekker meg….

Tirsdag er det sopptur som står på planen. Dette blir den tredje soppturen på Skrim denne sesongen. Det var mye sist gang, men nå er det ekstra mye. Jeg står ett sted og plukker kantareller, ser meg rundt, og kan gå rett til neste sted, og slik fortsetter det. Skikkelig gøy, altså! Det er kantareller overalt! Piggsopp finner jeg også, jeg finner en steinsopp og noen kremler. 

Det er ikke så morsomt å rense soppen som å plukke den, men jeg kan – riktig så fornøyd- konstatere at jeg har fylt en femliters kjele med kantareller! 

Onsdag vil vi forsøke å sikre moltekrem til julaften. Jeg vet at andre har gått i terrenget allerede, så nå blir det for oss å finne det de andre har oversett. Vi finner rundt en liter, og det holder. Jeg har nemlig plukket like mye tidligere i sommer. Rart med molter, broren min plukker kilo på kilo, mens jeg bryr meg ikke så mye om dem. Vi bruker svært lite syltetøy, og molter er det derfor kunne julaften hos oss. 

Må ta med et par bilder fra kjøkkenhagen også. Vi har en sommer der sol og regn går om hverandre hele tiden, og det er bra for alt som gror. Løpstikke og vårløk trives veldig godt, og ingenting er vel bedre enn selvdyrkede tomater!

På hytta går vi selvsagt også på tur – uten å skulle plukke sopp eller bær. Røsslyngen er så fin nå, det er som om den farger hele landskapet. 

Jeg tar med meg noen kvister tilbake til hytta da det er på tide å skifte ut den jeg plukket i fjor! 

Torsdag kommer tåken og regnet. Vi tar først en tur hjem, dusjer og legger sopp og molter i fryseren. Vi handler litt og drar opp igjen. Det er fristende bare å sitte inne i dårlig vær, men etter en lesestund, må jeg en tur ut. På med sydvest, jakke og støvler! 

Jeg har skrevet tidligere at jeg er glad i tåke, og den skaper en helt spesiell stemning. 

På tur er det mye fint å se, dersom man bare ser seg rundt. Det kan være et rart furutre, det kan være fine steiner eller drivved. Det kan også være en myr, en steinrøys langs stien eller bare grønn mose. 

Fredag er det tid for vedhogst. Vi har mye ved for kommende høst og vinter, men vi trenger mer bjørkeved til bålpanna. Vi feller, det vil si Trond feller, fire bjørketrær, kapper dem med motorsaga, og jeg legger kubbene i planet på pickupen. Etterpå er det Trond som står for kløyvingen. 

Det er tungt arbeid, svetten siler, og Trond ser på dette som sitt treningsstudio. 
Om kvelden koser vi oss ved bålpanna. Det har ikke vært så mange kvelder ved bålpanna denne sommeren- været har ikke alltid invitert til det. For to år siden var det tørken som hindret oss i å bruke den, nå er det regnet. 
Men denne kvelden skal nytes ute. Stemningsfull solnedgang. 

Lørdagen lør vi bjørkeveden, rydder og gjør hytta klar til neste gang. Takk for nå- vi gleder oss til å komme tilbake! 

03.08.20. 
Klokka er 08.00, og jeg går i retning jobben. Denne gangen sammen med Trond. Sola skinner, det er frodig og grønt der vi går. Snart er vi oppe på Batteriet, et utsiktspunkt, like i nærheten av skolen der jeg har jobbet de siste 22 årene. 

Vi setter oss ned på en benk oppe på Batteret, og jeg tar frem to glass og en flaske bobler. 
Boblene er en gave fra min kjære sekretær, Monica. Vi skåler og nyter boblene mens vi nyter utsikten. 

Når glassene er tomme, pakker vi sammen og går hjem igjen. Så herlig! Skolens ledelse har noen travle dager foran seg, og jeg kan bare gå hjem igjen! 

Hjemme tar jeg en kopp kaffe på terrassen, før vi drar på hytta! Livet er herlig, og jeg er klar for en ny epoke i livet! 

30.07.20. 
Vi står opp til nok en varm og fin dag, tenker vi har vært svært heldige med været disse dagene. Vi hadde opprinnelig tenkt oss en lengre tur i sommer, men planene ble endret, og vi begynner nå på veien hjem igjen. 

Det blir en del ferjer i dag, men før vi kommer så langt, møter vi både ku, kalv og sauer i veien. 

Vi har fra mediene hørt om kjempelange køer ved ferijeleiene, men det slippper heldigvis vi. Det er bare ett sted vi må vente en halv times tid, men det er helt greit. På to av ferjene er vi den desidert siste bilen som får plass, og det er jo skikkelig flaks! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha passert Brønnøysund, kjører vi mot Kolvereid. Hadde tenkt å tilbringe natten i nærheten av det stedet, men den ene campingplassen finner vi ikke – GPS`en tar oss inn i et boligfelt- og den andre er stengt. Vi kjører videre, til Namsos. Vi drar til campingplassen og leier en hytte til dagen etter. 

31.07.02

Vi forlater Namsos og kjører direkte til Oppdal. Vi tar kun en liten kaffepause i Stjørdal. I kafeteriaen er en av veggene dekorert med malerier laget av barnehagebarn. Det må være en god ide også for andre! 

I Oppdal er det skifer som gjelder. Det er flere skiferbrudd her, og et at de største ligger like etter Oppdal i retning Dovre. Jeg ser jo tydelig at de skaper varige sår i naturen, men det er prisen man må betale dersom man vil ha skifer. 

I Oppdal er skifer brukt på flere bygninger, og ett bygg er også under bygging. Skal bli artig å se hvordan det bygget blir når det er ferdig! 

Dette er den siste natten på turen vår, og vi velger å avslutte med en natt på hotell. Vi sjekker inn på Oppdal Turisthotell, og også dette bygget er prydet av skifer. Vakkert, synes jeg! 

01.08.20

I Oppdal er det mye å finne på, ikke minst hadde det vært artig å ta gondolbanen opp i fjellene. Men vi har bestemt oss for å dra hjem, og derfor reiser vi etter en god frokost. På dette hotellet er det ikke noen buffet, her bestiller vi kvelden i forveien hva vi vil ha og får det servert ved bordet i spisesalen. Foreterekker dette, jeg, synes det er mye mer hygienisk med tanke på Covid-19. 

Etter Oppdal kjører vi langs en elv på vei oppover mot Dovre. Jeg liker så godt denne elva, kunne tenke meg å prøve å fiske i den, men det blir alltid til at vi bare kjører videre. 

På vei hjem vil jeg gjerne innom Aulestad, hjemmet til Caroline og Bjørnstjerne Bjørnson. 
Aulestad ligger i Gausdal, og jeg har alltid tenkt på Gausdal som et lite sted, nærmest som en setergrend. 
Jeg blir skikkelig overrasket, det er jo masser av hus og gårder her! Pent er det også! 

Aulestad ligger like ved bilveien, og gården er ganske så flott. 

Vi velger å kjøre om Hadeland hjem igjen. Veien er veldig fin også her, og det er godt med litt variasjon. Blir lei av å kjøre de samme veiene hele tiden. 
 

Klokka halv åtte om kvelden er vi hjemme igjen, og det er bare helt skjømt å komme hjem. Slik er det alltid! 
 

Vi kan se tilbake på en fin tur. Sist gang vi reiste nordover, kjørte vi gjennom Sverige og Finland. Det hadde vi gjort også nå dersom situasjonen hadde vært annerledes. I Sverige er det flotte veier, vi ser rett nok omtrent bare skog, men vi kjører i over 100 hele tiden. Da går det fort! 
Gjennom Sverige og Finland til Finnmark, og Norge sydover igjen, det er en god løsning. Vi vil neste gang også dra innom Helgelandskysten, og da skal vi innom Dønna. Kanskje vi også går opp til Dønnamannen? 
 

29.07.20

Vi våkner til nok en fin dag, og det betyr at det blir en fjelltur. Jeg vet jeg ikke trenger være med, men det er ikke aktuelt å la Trond gå mens jeg sitter igjen her. Jeg liker jo å gå tur, men jeg liker bare ikke å gå oppover hele tiden. Trond sier vi ikke trenger å gå til toppen, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at akkurat det mener han ikke, det er bare noe han sier for å berolige meg. 

Vi spiser frokost, pakker sekken  (heldigvis skal Trond bære den), og kjører til parkeringsplassen. Den er full allerede, og vi velger en ekstraplass der vi setter bilen og går tilbake til der vi egentlig skulle ha startet. Ved startpunktet kan vi lese at turen til Tvillingene er en utfordrende tur, den er estimert til å ta rundt 5 timer, startpunktet er på 50 meter over havet, og toppen er på 945 meter. 900 meter med stigning for å si det sånn. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, det er bare å sette igang. Først går stien i et vakket område, men beitende sauer og en liten gård. Stien går over tunet, vi hilser på bonden og sier at han blir vel lei alle de turistene som går over gården hans hele tiden. Jo, han er det, men sier han er vant med det. Skjønner ikke hvorfor stien ikke er lagt utenom gårdstunet, jeg da. 

Vi går gjennom et lite belte med granskog, og så beygynner det. Det går oppover så langt øyet kan se. I starten er det en sti, men etter hvert går vi bare på fjellet, og løypa er merket med røde T-er. 

Trond sier jeg går altfor fort. Jeg prøver å gå sakte, mne det er akkurat som om noen hvisker til meg at jo fortere jeg går, jo fortere er jeg oppe. Men skjønner jo at det er en dårlig ide. Når pulsen er oppe i 159, er jeg på villspor, for å si det sånn. 
Jeg prøver å gå roligere, ser meg rundt i stedet for bare å se oppover. Jeg ser vakre blåklokker, små fossefall, og en vakker gul blomst som jeg ikke vet navnet på. Den ser ut som en forfinet utgave av en løvetann.  Det er også en del røsslyng her, men etter hvert er er det færre og færre blomster og mer og mer fjell. 

I fjellet er det også årer med kvarts. Vakkert. 

Vi tar flere små pauser på vei oppover. Det er vanskelig å vise på et bilde hvor bratt det er, men ett er i alle fall sikkert – vi er kjempeglade for at vi har på oss fjellstøvler. De har en utrolig god gripeevne og gjør at vi er trygge når vi går i de bratteste partiene. 

Det er ulike platåer på vei oppover. Jeg ser oppover og tenker at nå er jeg snart oppe på det store partiet der vi skal ta til høyre. Men når jeg kommer dit, er det nok et parti langt der oppe, og slik forsetter det noen ganger. Selv om jeg det er krevende å gå her, er jeg glad for at Trond tok i iniativtet til denne turen. Det er jo bare helt fantastisk å oppleve noe slikt. 

Etter hvert får vi toppene mer innpå oss. Vi skal opp på toppen helt til venstre på bildet rett nedenfor. 

Vi møter en mann som er på vei ned Igjen. Han forteller at han snudde på det øverste platået da vinden holt på å rive ham over ende. Vi merker også vinden nå, og når vi kommer til det siste platået, blåser det ganske kraftig. 
Men for en utsikt! 

Det er en lettelse å være oppe. Nå gjenstår bare den siste oppstigningen. Så langt har det bare vært tungt, men dette ser jo skikkelig skummelt ut! Jeg bestemmer meg for å prøve, det er klart at heller ikke jeg er fornøyd med å gå bare nesten til toppen. 
Det er ikke så skummelt som det ser ut for, i alle fall ikke i starten. Tror ikke dette hadde vært noe for min turglade venninne Mari, men foreløpig går det veldig greit. Det er partier med klatring, men det er greit når det går opppver. Jeg har ennå ikke tenkt over at jeg skal ned igjen….

Jeg må ta en liten stopp på vei opp for å ta bilde av utsikten. 

Endelig er vi oppe, tror jeg. men det er visst ikke helt riktig, toppen ligger noen meter høyere opp. Men her er det siste stopp for meg, jeg ser opp til den øverste toppen og er klar over at der går grensen for meg. Jeg tør rett og slett ikke å gå den siste biten. Sier til Trond at jeg vil sitte her og vente på ham. Vi vil ta et bilde av ham når han er på toppen. 

I mens kan jeg sitter her og nyte utsikten. 

Trond går, og jeg tenker at jeg ser ham vel snart på vei oppover. Jeg venter, og ser ham ikke. Vi snakket med fire ungdommer da vi gikk oppover, og den en av dem kommer nå mot meg. Han har vært på toppen, og jeg sier at jeg ikke tør å gå helt opp. Et godt valg, sier han. Jeg venter og venter, men jeg ser ikke noe til Trond. Nå kommer de siste ungdommene tilbake, og jeg bestemmer meg for å gå litt lenger ut og se om jeg ser Trond. Plutselig dukker han opp, men han har ikke vært på toppen. Han måtte gi opp! Det viser seg at han først måtte gå ned i en dyp kløft, svært bratt, og det helt uten noen form for sikring. Etterpå måtte han klatre opp igjen på den andre siden av kløften. Han forteller at ungdommene hadde problemer, jenta i grupppa klarte ikke å komme seg opp den siste biten uten hjelp av guttene i gruppa. Trond synes det da er risikabelt å gå der alene. 
Det var godt å høre, da er det ikke bare jeg som ikke kommer helt til toppen! Har også en veldig god unnskyldning for ikke å ta de siste metrene. 

Vi går ned igjen, og som jeg nevnte, hadde jeg ikke tenkt på det da jeg gikk opp. Det er ikke så skummelt, men det er lettere å klatre opp enn å komme seg ned. I noen partier må vi sette oss på rompa og skyve oss forsiktig nedover. Noen steder er det også litt smalt. 

Jeg må bare ta bilde av en kvartsåre vi passerte på vei ned. Vakkert! 

Snart er vi nede på det store platået igjen, og da er det bare å starte den siste nedstigningen. Vi frykter vi vil merke det i knærne etter hvert! Men det går egentlig ganske bra, også her må vi ned på rompa noen ganger, men vi merker ikke noe i knærne. Jeg merker litt i overgangen derdet fjellstøvlene møter leggen, men ellers ikke noe. 

Det beste med å gå nedover, er at vi møter noen som skal opp. Veldig godt å vite at det ikke er oss! Overhører en mor si til sønnene sine at de ikke kan gi seg nå som de har kommet så langt! Jeg tenker at de bare skulle ha visst, de er jo ikke halvveis engang! 
 

Vi blir litt overrasket over hvor langt det er ned til veien igjen, kanskje fordi vi ikke kan gå så fort siden det er så bratt. Men det blir grønnere og grønnere, og snart er vi nede i skogen igjen. Herlig! 

Når vi er på parkeringsplassen igjen, har vi gått 11,5 km og vi har brukt litt over fem timer. 
Vi er spent på om vi får enda en vakker solnedgang, det begynner nemlig å regne! Vel, Trond har tenkt på alt, og etter en stund er tarpen på plass. Det er enda en stund til sola går ned, og se hvor heldige vi er! 

I morgen kjører vi sørover igjen. Hvor vi skal overnatte i morgen, finnr vi ut etter hvert. ?