Fredagen er her, og i dag tar Terje oss med på vinsmaking.
Turen går til Santa Catalina del Mañán, ca en times tid med bil fra Quesada.
Rundt tretti bønder med egne vingårder slo seg sammen for å løse et logistisk problem knyttet til vintransport, og i 1962 skapte de den store Mañán-vingården.
Det er Rakel som driver bodegaen, hun ønsker oss velkommen og tar oss med inn i vinens verden. Vi får smake to ulike hvitviner. to rødviner og en type bobler.
Flaskene blir flere etter hvert som smaksprøvene blir flere, og jeg kan jo tilføye at stemningen stiger i takt med antall smaksprøver.
Etter endt vinsmaking tar vi en runde i butikken, og det blir et godt salg både av hvite og røde viner, i tillegg til ulike typer bobler.
Etter et par timer på bodegaen drar vi til en landsby i nærheten, og der har Tone Lise bestilt bord med tapas – og vin. Her nyter vi fantastisk gode tapasretter, ekte spansk mat. Nydelig!
Vi tar en runde i landsbyen, og det er så koselig å gå her, i de trange gatene i gamlebyen.
Her er et eksempel på at veggmalerier kan være fint!
Vi går oppover mot en høyde i landsbyen, må jo forbruke litt kalorier også!
På toppen er en kirke, og de som har lest mange av mine bloggposter, vet at Ann-Britt og jeg gjerne går inn i kirker der vi har mulighet for det. Her er døra dessverre låst, og vi får ikke se hva som befinner seg innenfor ytterveggene.
Etter besøket på toppen, går turen nedover igjen mot parkeringsplassen. To herlige damer leder an, og snart er vi klare for hjemreise. Nok en flott dag!
Etter å ha spist lunsj tar vi en tur over gata og inn i Reina Sofia Parken. Det første som møter oss her, er denne flotte karen. Kan du tenke deg noe mer fargerikt? For en blåfarge, og for en grønnfarge!
Fjærprakten er litt av et syn, men dette er bare hannen som har denne. Merkelig at det så ofte er slik at hannfuglene vekker mer oppsikt enn hunnfuglene! Tenk på den dompapen, på stokkendene, på tiuren…
Denne parken er et kunstig anlegg i motsetning til naturparken jeg har skrevet om tidligere. Her er det dammer der ender koser seg, både i vann og ved siden av vann,
og det er kunstige fossefall.
På en liten øy i dammen har flere skilpadder funnet sin plass.
Skilpadder eller ender- det er påfuglene jeg vil huske fra denne parken. Så flotte, så fargerike, så imponerende!
Etter turen i parken går vi ned til stranda. Det er flere broer som tar oss ned til stranda, og det tar ikke lang tid før vi er nede ved sjøen.
Jeg tar av meg skoene, og følelsen er helt ubeskrivelig! Føtter i vann, bare helt nydelig! Jeg kjenner sand mellom tærne, tær som griper sanden, føtter som av og til synker litt i sanden. Herlig!
Som du ser, er det ikke bare jeg som har tatt av meg skoene!
Vi nyter det rett og slett. Stranden er lang, og hadde vi hatt med oss stoler, kunne vi ha satt oss ned for å nyte solen. Hadde vi hatt håndklær, kunne vi også ha tatt et bad. Det har vi altså ikke, men det er så fint bare å gå her, til lydene av bølger som slås mot land.
Selvsagt må vi også plukke med oss skjell, skjell i ulike størrelser, farger og sjatteringer.
Vi nærmer oss enden av denne flotte stranda. I horisonten kan vi se bebyggelsen helt nede i strandkanten, en bebyggelse som snart vil være historie.
Havet gir og havet tar, hadde jeg nær sagt. Vannet trenger seg lenger og lenger inn, med uante krefter. I den forrige bloggposten skrev jeg om beplantningen for å binde sanda. I starten var det sanddynene som ble beplantet, men etter hvert begynte de å også beplante skråningene ned mot sjøen. Vi kommer bort til husene som ligger langs strandkanten. Opprinnelig var det rikfolk fra blant annet Madrid som kjøpte ferieboliger her. Etterpå har de gått i arv, det var sjelden noen av dem var til salgs. Du kan jo tenke deg for en flott ferieidyll dette var! Tenk å sitte her på denne terrassen og se rett ut på havet. Men nå er idyllen borte….
Havet spiser seg innover, stranden forsvinner, og det samme gjør grunnen husene står på. Dette blir verre fra år til år.
Noen forsøker å legge stein foran husene sine, for på denne måten å berge huset, men det hjelper lite…
Husene skal nå rives. Dette er bestemt av staten, eierne protesterer, men det hjelper ikke. Rivingen har begynt, og flere hus står for tur. Slik jeg forstår det, skal hele rekke med ferieboliger rives.
Husene fremstår ikke som velstelte i dag, og det er mange av den som ikke er vedlikeholdt. Det er ikke så merkelig siden fremtiden for disse husene er så usikker.
Her er det et hus midt inni rekken som er bedre vedlikeholdt enn de andre.
Her ser vi hvordan grunnen gradvis forsvinner.
Illustrasjonen ovenfor viser hvor mye av stranda som har forsvunnet på noen år, fra 2000 til 2017.
Jeg med et siste bilde fra husrekken, en svunnen idyll.
Blir spennende å se om husene er her neste gang jeg kommer….
Avslutter med et bilde av disse to glade damene som er klar for nye eventyr- Sofiaparken og påfugler venter!
På onsdag våkner vi til blå himmel, og nydelig varmt vær. Sommer! I dag skal vi til Guardamar, en liten by i nærheten av der vi bor. Vi skal gå tur i parken, Parque Alfonso XIII.
Her er hele gjengen samlet. Vi er sammen med et vennepar av Ann-Britt og Bjørn – Tone Lise og Terje. Terje er vår eminente guide i dag, og vi skal lære mye før vi er ferdig med turen:
Guardamar ble utsatt for et stort jordskjelv i 1829. Byen ble bygget opp igjen i 1832 og årene fremover. I 1901 var det en stor sandstorm her, og i 1904 begynte de å plante trær som skulle binde sanda og hindre erosjon. (Kan tenkte meg at Terje er fornøyd med at jeg har fått med meg alt dette!)
I parken er det flere store trær. Noen av dem har renskurte stammer, slik du ser på dette bildet. De er så gode å ta på.
Andre trær skal klemmes! Godt det også!
Som nevnt i den forrige bloggposten har det regnet her i flere uker. Takket være regnet er det nå grønt og frodig her, og blomstene trives godt!
Gule margeritter er det overalt. Vakkert!
Denne hvite skjønnheten må også få være med. Jeg vet ikke hva den heter…
Strå er også vakre!
I parken er det også kaktus, her en aloe vera. Aloe vera-gel er kjent for å virke lindrende, fuktighetsgivende og mykgjørende på huden, spesielt på tørr hud. Den brukes mye i hudkremer, dusjsåper, badeolje og i solpleiende kremer.
Som allerede nevnt startet de de i 1904 å plante trær for å binde jorda. Det plantes mye pinjetrær, det er en type furu som du ser på bildet ovenfor.
Francisco Mira Botella var skogsingeniør, det var hans som ledet skogplantingen på sanddynene på begynnelsen av 1900-talket, og han viet 28 år av sitt liv til dette arbeidet.
Her sitter han sammen med Grete og Ann-Britt, udødelig som han er!
Etter en flott tur i parken smaker det godt med lunsj og et glass hvitvin.
Fra restauranten har vi utsikt til gaten, og plutselig er det et lite følge som skal krysse veien. Vi teller i alt syv påfugler, de går her fra parken vi kom fra og er på vei til parken på den andre siden av gaten. Påfuglene kan du møte i en senere bloggpost.
Neste bloggpost dreier seg om turen vår på stranda. Her står Ann-Britt og ser utover mot havet. Så – det er bare å glede seg- fortsettelse følger!
Klokka er litt over fire tirsdag morgen, vi har vært våkne en halv time allerede, og står ute og venter på et vennepar, Sjur og Grete, som skal plukke oss opp. Når de kommer, skal vi sette kursen for Oslo Lufthavn.
Vi gleder oss alle sammen. Vi gleder oss til å se vennene våre igjen, Ann-Brit og Bjørn. Vi glede oss til herlige dager sammen i Quesada, vi gleder oss til nydelig spansk mat og til godt drikke. Seranoskinke, aioli, manchego-ost, chorizopølse, oliven, ferske baguetter og rødvin.
Vi nyter først en frokost på flyplassen, og etterpå er det litt venting før vi kan gå ombord i flyet.
Vi er kledd for en vanlig norsk førsommerdag, men vet at vi snart kan legge vekk dongeribukser og ta på oss lettere klær. Det har regnet i mange uker i Spania nå, men vi har lovet å ta med oss finværet vi har hatt hjemme den siste tiden. Vi holder selvsagt det vi lover!
Som du ser, har vi gjort nettopp det, tatt med oss finværet, altså. Her er det 20 grader i skyggen, helt nydelig! Det er så godt å være her igjen, å kunne nyte denne utsikten igjen.
Kardemommebyhuset er klar til å ta oss imot, og her skal vi nyte den kommende uken.
Her, i denne koselige utestua, skal vi nyte gode måltider.
Jeg tar meg en runde rundt huset, hilser på planter jeg har sett tidligere. Denne er blitt skikkelig stor siden sist gang jeg var her!
Nytt av året er Ann-Brits lille urtehage. Blir fint med friske urter til maten!
Vi føler at vi er utrolig heldige som kan få komme hit og nyte sommeren allerede i mars måned! Svært takknemlige er vi også! Fortsettelse følger.
I midten av februar gjorde jeg det samme med paprika, noen frø i en potte, og se hvor store også de plantene er blitt!
Det er spennende å følge løkplantene ute også. I den ene urnen har jeg satt sammen krokus og tulipaner, og i den andre tulipaner og påskeliljer. Nå blir jeg borte en uke, og det blir spennende å se om krokusen kanskje blomstrer når jeg kommer hjem!
Brønnøya på torsdag, Oslotur fredag. Etter en god frokost tar vi toget til Skøyen. Vi har tenkt oss til Frognerparken og Sørenga.
Vi har ikke gått lenge før vi kommer til noe som ser ut som en stor park. Det er en hage, hagen som hører til Skøyen hovedgård. Enn så lenge er det ganske brunt og grått her, men Solveig forteller at den er veldig vakker når alle blomstene står i sin beste flor. Gården er til slags nå, og har du 500 000 000, kan du vurdere å kjøpe den! Jeg tok ikke noen bilder her, men går du inn på Finn.no, kan du se flere bilder fra eiendommen.
Det er ikke langt fra Skøyen hovedgård til Frognerparken og Vigelandsanlegget. Skulpturene i parken ble skapt av Gustav Vigeland i tidsrommet 1920-årene til 1943.
Anlegget inneholder til sammen 214 skulpturer, alle er modellert av Vigeland, og parken er opparbeidet etter hans tegninger. Skulpturene er i granitt, bronse og smijern. Vigeland modellerte alle skulpturene i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av dyktige håndverkere. Arbeidet med parken tok flere tiår, og var ikke ferdig før rundt 1950.
Smijernsportene som leder inn til parken, er et kunstverk i seg selv. Det er tretten slike porter.
Monolitten er en 17 meter høy steinsøyle. Den er hugget ut av én granittblokk, og den består av 121 figurer. Den ble modellert i 1924-25 og hugget ut i årene 1929 -1943.
Et fantastisk kunstverk!
Vakre skulpturer i granitt. Så glatte og gode å ta på, alle med individuelle uttrykk!
På broen finner vi skulpturer i bronse.
Den mest kjente av bronseskulpturene er vel Sinnataggen.
Under broen renner vannet så stille. Fortsatt er det is på deler av vannet.
Rosene er tildekket, det er 14 000 av dem, fordelt på 150 ulike arter. Det er nok på sommeren jeg skulle ha vært her, tenk hvor flott det er da med alt det grønne, fontenen, vannet og roser i alle farger. Da er det også masser av folk her, så da lønner det seg nok å være tidlig ute. Tror jeg må dra tilbake senere, jeg!
Vi går videre, i retning Slottsparken. Vi tar en liten avstikker fra Frognerveien, går opp på en liten høyde, og kommer til Kruseveien. Her finner vi noe vi ikke forventer å se midt i byen.
Her er det et gammelt tømmerhus, og det er nesten så vi lurer på om det er frittgående høner her også. Ser ut som et lite gårdstun.
Det er flere sveitservillaer her.
Det er et også et murhus i jugendstil,
og det er også nyere bygg i denne lille gaten. Mange ulike stilarter på en liten høyde!
Det tar ikke lang tid før vi er nede i byen igjen, og turen går videre til Pascal konditori ved Slottsparken. Her tar vi en lunsj, og Solveig avslutter med en makron. Det er masser av ulike kaker her, og makronene kommer i mange ulike smaker og farger.
Like før vi skal gå, komme to flotte gardister marsjerende nedover veien i parken. Jeg stusser litt da jeg ser de krysse gaten, og plutselig kommer de inn. De går rett til kakedisken, og snart er det ute igjen, marsjerende oppover der de kom fra.
Jeg tar et bilde av det hele, sender det til Eirik, min yngste sønn som også var i Garden. Han kan fortelle at de ofte kjøpte kaker på Pascal! Godt de kan kose seg litt også!
Gode og mette setter vi kursen mot sjøen. Sola skinner og speiles i sjøen. Vakkert! Solveig er også en god modell!
Ovenfor oss har vi Akershus festning. En annen gang kunne jeg tenke meg delta på en omvisning der oppe. Alltid artig å lære noe nytt! Google forteller meg at festningen opprinnelig ble bygget på 1200- tallet.
Dette skiltet finner vi nedenfor festningen, og det er ganske nytt. Plassen ble navnsatt i 2024 til minne om deportasjonen av de norske jødene som foregikk på skipet Donau 22.november 1942. 529 jøder ble den dagen sendt til utryddelsesleiren Auschwitz.
På plassen er det flere stoler. Ved første øyekast ser de ut som helt vanlige stoler, men de har ikke seter. De er plassert enkeltvis, parvis eller flere sammen. De symboliserer dem som ble sendt vekk- enkeltpersoner, par eller familier. Stolene er plassert utenfor festningsmurene – utenfor rettsvernet. De har altså ikke noe sete, fundamentet for å sitte trygt er tatt vekk. De vender ut mot fjorden der Donau ventet på å ta dem vekk, til noe de ikke visste hva var….
Snart kommer vi til dette stjernetreet. Minner meg litt om hjertetreet i Kongsberg.
Og så- så ligger Operahuset der, tegnet av arkitekt- og designerkontoret Snøhetta. Det ble påbegynt i 2003, og ferdigstilt i 2008.
Bygget er kledt med marmorplater både innvendig og utvendig.Taket er også laget av marmor, og ser ut som et isfjell som stiger opp av vannet.
Taket er åpent for alle.
Snart oppe på toppen! Som du ser er det trappetrinn her og der, og det er ikke vanskelig å se dem når du går oppover. Når du skal ned igjen, bør du være obs. Her er det fort gjort å snuble!
I nærheten av Operahuset er det badstuer. Noen steder også bålpanne utenfor. Tenker det må være herlig å hoppe ut i det kalde vannet for så å gå inn i badstua etterpå! (En spesiell hilsen til Mette her- må være deilig å ha en badstue å gå inn i etter dine vinterbad!)
Skulpturen Moren finner du i Bjørvika, på brygga foran Munch-museet. Det er et ni meter høyt kunstverk laget av den britiske kunsteren Tracy Emin.
Moren kan ses som et symbol for moren Edvard Munch mistet som liten og som en hyllest til alle mødre.
Avslutter Osloturen med et bilde av Barcode. Det er en rekke av nærings-og boligbygg i Bjørvika. Skikkelig stilig, spør du meg! Vi tar nå turen hjemover med toget, og jeg gleder meg allerede til neste Oslotur!
Jeg har mange bilder av både soloppganger og solnedganger, men båter er det ikke mange av. Jeg måtte helt tilbake til 2021 for å finne et bilde som passer til utfordringen Båt i solnedgang.
Den sommeren tilbrakte vi noen dager på Helgelandskysten, og dette bildet er tatt fra campingplassen i Sandnessjøen.
Søsteren min ringer meg onsdag ettermiddag. Har du lyst på en tur til Asker? Ja, det har jeg alltid. Det er så hyggelig å besøke Solveig, og vi avtaler at jeg kommer dagen etter, på ettermiddagen.
Planen er at vi skal gå en lengre tur på fredagen, en runde på Brønnøya, eller en tur i Oslo. Men hvorfor ikke ta begge deler? Vi bestemmer oss for å ta en tur til Brønnøya om ettermiddagen, en to timers tur.
Jeg har ikke vært på Brønnøya før, så for meg blir dette en ny opplevelse. Solveig forteller at dette er en øy der det er noen fastboende i tillegg til at mange har hytte her. Det er i ingen motorisert ferdsel på øya, så de som bor her, må bruke sykkel. Mange bruker en tralle som de plasserer bak sykkelen for å frakte mat og varer. Dette gjelder også hytteeiere.
For å komme ut til Brønnøya, tar vi først bilen til Nesøya, parkerer der og krysser så flytebrygga ut til Brønnøya.
Noe av det første som møter oss, er gamle, gode skigarder. De minner meg om barndommen på besøk hos mine besteforeldre på Hedemarken. Der var det også slike skigarder. Gode minner!
Her på øya er det også vanlige gjerder, og bak dem er det store, nyere hytter
eller eldre, hytter. På øya som helhet er det 362 private tomter, og av disse er 16 registrert som permanente boliger. 261 er fritidsboliger. Vi tenker det måte være kjempefint for folk som bor i Oslo å ha en hytte som ligger så skjermet i så kort avstand fra byen.
Dette er virkelig et sted for ro og hvile. Her med utsikt mot Nesodden.
Det er noe helt spesielt å gå langs sjøen, synes jeg. Å gå langs et tjern, en innsjø eller en elv, kan også være fint, men det blir ikke det samme. Ikke noe saltvann der, heller ikke noen skjell i vannkanten.
Sola skinner, solstrålene treffer vinduene på Nesodden og speiles i fjorden. Vakkert!
Mens vi går her, kan vi forestille oss hvordan det ville være her om et par tre uker. Vi vet ikke, men vi tenker oss at det ville være mye grønnere, og at bakken ville være dekket av hvitveis.
Vi går litt innover på, og her møter vi de første gjessene. Tror det er grågås. Det er mange av dem, men dessverre kommer det noen med en hund som ikke er i bånd. Hunden løper mot gjessene, og de flyr vekk, alle sammen.
Her er det også et bokbytteskap. Et slikt tilbud så jeg for første gang i en park i Spania. Her kan man plassere en bok man har lest og ta med seg en bok man ikke har lest. Smart, tenker jeg!
Vi kommer nå ned til sjøen igjen, og helt umerkelig er det blitt mørkere. Mørkere og mer stemningsfullt.
Stråene i forgrunnen skaper en helt spesiell stemning.
Det gjør også denne skulpturen!
På øya er det også en gård. Den vakre hovedbygningen ble reist i 1914. I 1939 hadde gården 162 dekar dyrket jord, 3 hester, 20 storfe og 7 griser. Driften ble gradvis trappet ned etter 1960, og gården er nå i stor grad utparsellert.
Jeg avslutter med et bilde tatt fra flytebrygga som tar oss tilbake ti l Nesøya.
Høsten 2016 solgte vi huset og flyttet i leilighet. Noen tror da at man ikke trenger gjøre noe som helst, at det eneste man må gjøre, er å pusse opp egen leilighet av og til. Slik kan det også være, men da blir felleskostnadene veldig høye. Man må da leie folk utenfra til å gjøre alt som skal gjøres.
Hos oss er det ikke slik. Sameiet består av tre terrasseblokker med store utearealer, både gressplener og hageområder med busker og blomster. Bode Trond og jeg er aktive her og legger mange timer ned i dette arbeidet. En liten godtgjørelse får vi, rundt 4000 kr i året, men det er ikke mye når vi i løpet av et år legger ned rundt 100 timer i dette arbeidet.
Men så er det det å bli sett, da! Dersom ingen kommenterer det man gjør, kan man etter hvert føle seg brukt, at andre tar det for gitt at man yter en ekstra innsats for fellesskapet. Det er ikke noen god følelse. Selv om man gjør det helt frivillig….
Ekstra hyggelig er det derfor at noen takker en for innsatsen. De siste dagene har vi brukt nesten fire timer på å koste vekk grus på det asfalterte området utenfor blokka vår. Noen andre har gjort samme jobbe foran A- og B-blokka. Ingen har pålagt noen å gjøre dette, det er noe man har sett må gjøres, noen har da funnet frem kost, spade og trillebår og utført jobben. Andre har håpet andre skal gjøre det, mens atter andre ikke har tenkt over det i det hele tatt.
I blokkene her er det folk i alderen fra tenårene til langt opp i åttiårene. De fleste er nok 50+. Det er flere som ikke har mulighet til å bidra fysisk, og det er fullt forståelig. Men kanskje de kan bidra med en hyggelig kommentar eller noe annet? Ett av parene i blokka vår gjør nettop det. Det har skjedd to ganger tidligere at jeg har funnet en gave utenfor døra til leiligheten, en gave sammen med en hyggelig hilsen. Begge ganger anonymt. Jeg har ikke visst hvem som står bak, jeg har hatt en mistanke, men har ikke vært sikker. Uansett hvem som har stått bak. har gavene blitt mottatt med den største glede.
I kveld var det noen som ringte på, og utenfor inngangsdøra vår sto en av våre kjære naboer. Han kom med en liten gave og takket for at vi hadde fjernet grusen. Så hyggelig! Han innrømmet også at han hadde stått bak en av de andre gavene, og jeg takket ham med en god klem. Han skulle bare ha visst hva det betyr- det er rene vitamininnsprøytningen som gir oss lyst til å gå på en ny sesong med mange arbeidstimer – med gressklipping og hagearbeid!
Ikke noen stor gave- men den og kortet betyr veldig mye. Tusen takk!
