Det er en kuldegrad når jeg begir meg ut på dagens tur. Første mål for turen er Knabben.
Som alltid går pulsen ganske snart i hundre- det er nemlig oppoverbakke så fort jeg går ut av døra! Det er nesten en og en halv kilometer oppoverbakke, en stigning på omtrent tre hundre meter, og det merkes- fra omtrent første skritt.
Det ligger litt snø i stien, men det er ikke noe problem å komme seg oppover.
Det rasker så fint når jeg tråkker i løvet, men snart vil det ikke lenger rasle når man går her. Bladene vil bli bløte av snøen, og de vil klebe seg til bakken – og etter hver vil de bli til jord og næring for det som vokser i skogen.
Det er ikke mye grønt igjen nå, men mosen, den er eviggrønn!
Dette er trestammen til Kristin, en av mine svigerdøtre. Jeg gikk oppover her på bursdagen hennes, så etter noe jeg kunne sende henne som bilde i den digitale hilsenen. Jeg så denne stammen, den var så fin i morgenlyset, men mose på røttene og grønt lav som slikket oppover stammen. Det var også blåveis her. Jeg tok et bilde, brukte det i hilsenen, og siden har dette vært Kristins stamme. Tenker på henne hver gang jeg ser den!
Jeg er nå kommet opp til stedet der røttene til furutreet slynger seg nedover berget, i ulike retninger.
Det er utrolig at treet får nok næring!
Det er forresten alltid godt å komme hit, da er jeg halvveis til toppen!
Det har blåst en del i november, spesielt mye et par dager, og på hytta var det et vindfall hvilket ga oss masser av ved. Det ligger et tre over stien her også, jeg vet ikke når det falt, men jeg ser at det rett og slett er brukket tvers av.
Etter hvert er det nok en engel med motorsag som sørger for at stien blir lett fremkommelig igjen, men enn så lenger går det fint å skritte over treet.
Snart passerer jeg dette treet. Jeg har lenge lurt på hvor lenge det blir stående….
Som du ser av bildet, er jeg nå snart på toppen. Det er alltid så deilig å komme opp hit!
Jeg hadde som målsetting å ta 300 turer hit i år, men det var før jeg visste at Trond skulle jobbe bare tre dager i uken. Jeg skjønte ganske fort da høsten kom at jeg ikke ville nå det målet siden vi tilbringer så mye tid på hytta, og da rant liksom motivasjonen ut av meg….
Det er nå omtrent to måneder siden jeg var her oppe sist gang, det er tur nummer 201 nå, men det er jammen fint å være her igjen!
Men jeg skal videre. Tar et bilde også den andre veien, og bestemmer meg for å gå bortom furua.
Furua står der, helt ytterst på fjellet, og den klamrer seg fast via røttene. Jeg har en venninne som er svært syk, hun klamrer seg også fast, til livet, og hun er skikkelig tøff, akkurat som denne furua. Jeg sendte henne bildet, og hun likte sammenligningen. Så heretter vil jeg alltid tenke på henne når jeg ser dette treet.
Det var altså helt problemfritt å komme opp hit i dag, men jeg må jo ned igjen også, den ene veien eller den andre. Planen var å gå om Solbergfjell, men da blir det enda flere nedoverbakker, så jeg bestemmer meg for å ta Svarttjernsveien nedover på min vei mot Stenseth. Det er ikke selve nedoverbakkene jeg er redd for, men er redd for at det kan være glatt noen steder.
Men først må jeg gå litt oppover. Det er fin sti her også, ikke noe problem.
Men så kommer jeg til et parti der det har rent vann i stien….
Det er nå jeg innser at det ikke hadde vært så dumt med piggsko! Det er litt skummelt også da det ligger snø over isen. Isen blir da selvsagt lite synlig, og den blir ekstra glatt.
Løsningen er å gå ved siden av stien, i lyngen. Det går greit det også, men det blir nok piggsko neste gang.
Jeg nærmer meg toppen nå, og der ser jeg den, den store sjøløven. Den står der på høyden og ser ut over sitt rike. Selvsagt er det ikke noen sjøløve, men det kan minne litt om det, synes jeg. En skikkelig sjøløvebauta dannet av et rotvelt.
Langs stien er det vakre strå, og jeg må bare ta med et bilde av dem!
Jeg er nå kommet over i det jeg kaller Svarttjernsveien, det kan hende den heter noe helt annet, men jeg har altså Svarttjern på min høyre side når jeg går nedover.
Jeg skal ikke til Svarttjern i dag, tar av til venstre, og går nå en sti i retning av Stenseth.
Jeg kommer til et parti men masser av rognebær, og tenker at her vil småfuglene kose seg md høstens dessert. Ja, ikke bare småfuglene, skjæra, kråka og ravnen liker også disse bærene.
Jeg går nedover lia, og snart nærmer jeg meg bebyggelsen langt oppe på Stenseth.
Det er godt å komme ned til bilveien, det har vært flere glatte partier på min vei nedover. Litt glatt er det i bilveien også, men det går fint å gå i midten av veien eller helt ute på kantene.
Snart er jeg nede på Batteriet. Steinmuren slynger seg bortover mot flaggstanga, og det er uvirkelig å tenke at stedet har en militær historie. Men slik var det altså, bygget for at nordmennene skulle stoppe svenskene i 1905. Heldigvis ble det ikke nødvendig.
Utsikten er som alltid herfra – helt fantastisk!
Nå er det bare ca to kilometer igjen før jeg er hjemme. Etter å ha vært ute i litt over to timer, kan jeg se tilbake på en fin tur på nesten 7 kilometer.