Skogfruen Grip dagen!

16.07.19

Deilig å være på hytta igjen! I går gikk vi turorientering her oppe, og i dag har vi gått en tur til Høgstøle. Det er flere ruter man kan velge, men vi har i dag gått den med best utsikt. Det er ikke mange som vet om denne ruten, og derfor valgte jeg denne som den første bloggtur herfra.

Vi startet fra hytta, men vi kan også starte fra den lille parkeringsplassen ved demningen ved Lille Stølevann. Fra denne parkeringsplassen går det en sti til Ivarsbu langs vannet, og det går en mindre sti opp til høyre for denne. Det er denne vi må ta dersom vi skal opp i høyden. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi går den et lite stykke til det tar av en sti til venstre som går opp til hytta ovenfor stien. Like etter er det nok en liten sti som tar av til venstre, og det er denne stien som tar oss opp til Stølefjell.

Den er veldig bratt i starten, og det tar ikke så lang tid før jeg må ta en liten pust i bakken. Mannen min sier alltid at jeg må gå sakte oppover, men jeg legger i vei og med det resultat at jeg snart puster og peser som om jeg hadde astma. Men etter hvert blir det slakere, og vi går i et parti med bregner og sisselrot. Det er her bare såvidt vi kan se stien. 

Snart komme vi til et skilt merket Stølefjell. Hvis vi går rett frem, kommer vi snart til en liten hytte midt inne i skogen. Stien går over hyttetunet, og eierne vil nok sette pris på om man går utenom hytta deres. 

Man må da finne igjen stien på den andre siden av hytta, det kan være litt vanskelig, men det et viktig å holde seg til venstre da stien går utpå pynten. 

Snart  kommer vi opp på ryggen som går langs Lille Stølevann. Utsikten blir nå helt fantastisk, ja, det er rett og slett et vakkert skue. 

Det kan være vanskelig å finne stien enkelte steder, men det et bare å følge ryggen bortover. Små steinrøyser på fjellet viser rett vei. Før eller senere vil man komme inn på den blåmerkede stien som går opp fra Ivarsbu. 

Denne stien er mye tydeligere, og det er lagt myrbroer i våte partier. 

Vi følger denne stein helt til vi kommer til Høgstøle. Det høyeste punktet her er 752 moh, og herfra kan vi se Skrimfjellene Gaustatoppen, Blefjell, Jonsknuten og Oslofjorden for å nevne noe. 

Fra Høgstøle kan vi følge blåmerket sti ned til Skjesvann og videre ned til Efteløt, men vi kan også følge en mindre sti som ender ved vårt utgangspunkt. 

På vei ned til hytta igjen kommer vi forbi et tjern der det er vannliljer, nærmere bestemt gul nøkkerose. På myrer finner vi også orkideen flekkmarihånd. Den er det mye av her oppe. 

Det er også mye av en søt liten blomst som heter småsmelle. Den vokser i tørre partier, gjerne blant fjellknauser. 

Stien ned fra Høgstøle er ikke blåmerket, men man ser av og til røde merker der skiløypa går. Bildet nedenfor et tatt på myra i nærheten der vi startet turen. 

Turen tar rundt en og en halv time. Vi brukte lenger tid i dag da vi traff tre karer på Høgstøle, og vi slo også av en prat med hyggelige hyttenaboer på veien til hytta, 

Litt senere på dagen tok jeg meg et bad i Lille Stølevann. Herlig og forfriskende. Det er lite folk å se her på sommeren. De fleste hytteeierne er fra Vestfold, og bruker hytta mest på høsten og om vinteren. Det er derfor gode muligheter for å ta et bad selv om man ikke har med seg badetøy. 

14.07.19

Da er vi hjemme igjen! 36 grader er blitt til 24, og brunfarger er erstattet med grønnfarger. 

Det blir kveldstur på oss i dag, og vi starter hjemme i Myrabakken. Vi tar lysløypa til Nerdamsveien, og langs veien er det masser av sommerblomster i ulike farger. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er lett å gå langs lysløypa, men når vi kommer til Nerdamsveien, starter hardkjøret. Veien er veldig bratt i starten, og vi følger den til vi kommer til parkeringsplassen ved bommen.  Stien til Aslakkane er blåmerket, det er mye bedre å gå her enn på bilveien, men det går jevnt oppover helt til vi kommer til Aslakkane. 

Pulsen stiger, og svetten renner. 

Vi kommer til stikrysset, og like etter er vi på Aslakkane. 

Aslakkane har alltid fascinert meg. Det er mye svaberg her, og det er stein og vann. 

Herfra kan vi gå til Solbergvarden og Lokkeråsen, men det har vi ikke tid til denne kvelden. Vi går nedover igjen, mot Knabben. Skiltingen er dårlig her, du kan bli litt forvirret dersom du ikke er kjent. Men skal du til Knabben, skal du altså følge den blåmerkede stien som går nedover mot dalen igjen. 

Etter denne broen, deler stien seg, du kommer til Knabben begge veier, men vi pleier å ta den som går til venstre. Snart kommer vi til en fin bålplass der du kan ta en rast og koke kaffe. Ingenting smaker så godt som kaffe kokt på bål! Men skal du koke kaffe her, må du ta med deg vann, og du må selvsagt tenke på brannfaren. 

Vi går videre, og snart går vi ned i et skar for å gå oppover igjen på den andre siden. og vips, så er vi på Knabben! 

Utsikten er fantastisk flott. Vi ser fjorden og Drammen, og vi ser Solbergelva der vi bor. Dessverre er det ikke helt klart i kveld, men bildene gir allikevel et inntrykk av hvordan  det kan se ut på solfylte klare dager. 

Så langt har vi ikke truffet noen på turen vår, men når vi kommer til Knabben, møter vi folk, og også på veien ned igjen. Knabben er et populært turmål, og mange går tur retur Myrabakken Knabben. 

På veien ned igjen, kommer vi inn i naturreservatet. Området er fredet for å verne alle orkideene som finnes her. I alt er det 24 ulike orkideer i Nedre EIker. 

Vi fortsetter nedover, og snart kommer vi til Dragomsteinen. 

Tømmer ble tidligere fraktet med hest, og dette kunne vær utfordrende, ikke minst om vinteren. Da var det glatt, og det var jo veldig bratt ned til bygda. Jeg tar med en tekst hentet fra Eiker arkiv: 

»Det var ofte stor isoppbyggelse, “kjøyving”, og veldig glatt, så hest og kjører måtte ha hjelp for å komme helskinna ned. Vår sagnomsnuste stein ble et naturlig stoppested når de verste bakkene var unnagjort.

Her ble tømmerlasset lagt mot steinen (se bildet), og hest og kjører kunne ta en pust i bakken. Og så kommer det interessante. Før ferden videre ned åsen ble tømmerlasset “dratt om”, dvs. at bjønn og trosse ble strammet. Det hendte også at stokker ble “sleppt av” som etterstokker. Disse etterstokkene ble det ofte slått kjetting rundt for at de skulle fungere som brems.
I vår tids lokale språkdrakt ville vi vel snakket om “Draomsteinen” og da er ikke veien lang til “Dragomstein” og de andre variantene som nok har oppstått ved gjenfortelling.»

Etter dette er det bare 500 meter til vi er hjemme igjen. En fin kveldstur! 

Drakiana taverna ligger langs veien til Agia Lake, ca 3,5 km fra sentrum av Platanias. 

Tavernaen er omkranset av høye løvtrær, og sikadene synger for oss hele sommeren. Tavernaen drives av en engelsk – gresk familie, og de er veldig imøtekommende. Maten er god, og det er fantastisk stemningsfullt å være der. 

Vi har vært der også om kvelden. Da lyses stedet opp av lykter som er festet i trærne over oss. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nedenfor restauranten er det en liten elv, og det er plassert stoler og bord også langs elvebredden slik at man kan nyte et deilig måltid eller noe kaldt å drikke også her. 

Denne elva gikk langt utover sine bredder februar i år og ødela veldig mye. Vannet gikk høyt opp på veggene, og det var søle overalt. Oppryddingsarbeidet tok lang tid, men alt var klart igjen til sesongstart. 

Like ved tavernaen ligger et kapell ved veien, St. Georges kapell. Dette ble bygget på 1200-tallet. Vanligvis er det låst, men da vi gikk forbi der nå, var det noen som arbeidet utenfor, og vi fikk komme inn og se. På vegger og i taket var det freskomalerier fra den venezianske perioden. Da Kreta ble innlemmet i det osmanske riket på 1600- tallet, ble alle maleriene dekket med hvit maling eller noe annet hvitt. Man forsøker nå å få frem igjen det som skjuler seg bak det hvite belegget. 

Vi hadde ikke fått sett dette eller hørt denne historien dersom vi ikke hadde tatt kontakt med de mennene som jobbet utenfor kapellet. Vi hadde et par dager tidligere sett at det var et hull i bakken med en ramme rundt, og nå var murere i sving med å bygge en høyere murramme rundt hullet. Jeg gikk bort og spurte dem hva de laget, og de fortalte da at de skulle bygge en mur som man kunne sitte på. Et tre skulle så plantes inni murrammen. De sa vi kunne kommer tilbake om fire fem år og da kunne vi sitte på muren i skyggen av treet og ta en pause på turen vår. 

Mari, en venninne av meg, og jeg fikk legge hver vår stein inne i muren. Murerne sa at vi senere kunne ta med oss barnebarn hit og fortelle dem at vi hadde vært med på å lage denne muren! 

Ikke langt fra kapellet, gjemt inne i skogen, finner vi også rester av den gamle landsbyen. Jeg vil anbefale alle på det varmeste å ta en tur til Drakiana.

Da vi forlot våre murende venner ved kapellet, sa en av dem at vi måtte ta en tur til restauranten hans i gamlebyen i Platanias. 

To dager etter gjorde vi det, og vi hadde en fantastisk fin kveld på Sunset restaurant. Det viste seg at de ikke var murere, men frivillige som tok på seg dette arbeidet. 

Avslutter med et bilde av Mari og meg og en av «murerne.» Restauranten anbefales på det varmeste.

Kreta i juli – det er å ligge på stranden og å nyte skjønne sommerkvelder på restaurant eller taverna. Men det kan også være så mye mer. For tre år siden, i 2016, var vi i Platanias for andre gang. Vi ønsket å utforske høydene overfor Platanias, og skaffet oss turkart. Dette fikk vi på et av hotellene her nede, og vi la i vei. Turforslagene var av ulik lengde, kartene var ikke helt gode, men de var veldig kjekke å ha i starten. 

Snart ble vi godt kjent, og vi utvidet turområdene og gikk lenger turer. Nå, i juli 2019, er vi tilbake, og vi har gått tur omtrent hver dag. Vi bor på Indigo Mare, et hotell som ligger sentralt i Platanias.  Herfra går vi til toppen i Platanias der kirken og museet ligger. Det første som møter oss der er en vakker kirkegård, ganske så annerledes enn dem vi har i Norge. Gravstedene er hvite, og i tillegg til blomster, er det ofte bilder av dem som er døde. 

Det er ganske bratt opp til toppen, vi merker fort melkesyra i leggene, og det fortsetter oppover etter at vi har gått under bilveien og videre innover. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi passerer et høydebasseng, og snart er vi oppe i høyden. Her er veien omkranset av ulike blomster og planter, og det tar ikke lang tid før vi kjenner den deilige lukten av timian.

For tre år siden prøvde vi en dag å ta en snarvei her oppe, men det skulle vi ikke ha gjort. Det gikk bra i starten, vi fulgte en slags sti, men snart var vi omringet av noen sølvfargede busker. Det var masser av torner på dem, og det tok ikke lang tid før det så ut som om vi var blitt pisket til blods på legger og lår.

Etter dette har vi holdt oss på veiene. Vi ser flere av disse tornebuskene også langs veien, men etter hvert  er det oliventrær som dominerer.

Vi kommer opp til et lite kapell, og slike kapell har vi sett flere av. Døren er som regel åpen slik at man kan se hvordan de ser ut inni også. I dette kapellet er det vindusglass i ulike farger, det er et bittelite alter og noen ikoner. Slike kapell er satt opp av privatpersoner, et slags familiekapell. 

Snart deler veien seg. Her kan vi velge ulike ruter. Noen ganger går vi til Agia Marina, det er en relativt lang et tur, ca 15 km totalt. Andre ganger velger vi en kortere tur der vi går ned i dalen igjen og legger turen innom Drakiana taverna. Der smaker det veldig godt med en kald øl og en lett lunch før vi går tilbake til Platanias. Sistnevnte alternativ blir en tur på rundt 10 km totalt. 

Langs veien til Platanias er det appelsin- og sitrontrær langs veien, og det er masser av slyngplanter som snor seg oppover trestammer og rundt grenene.

I høydene overfor Platanias hører vi hele tiden sikadene på denne tiden av året. Vi har vært her i september også, og da var det helt stille. Sammen med lukten av oregano skaper sikadene en helt spesiell stemning. Utsikten er fantastisk der oppe, og vi kan gå i timer uten å møte et eneste menneske. 

Selv om det er tretti grader eller mer, går det fint an å gå tur. Vi svetter godt, men det gjør vi på stranda også. Noen ganger kommer det deilige vinddrag som svaler godt. Vi starter turen i titiden, og etter tre fire timer er det godt å være tilbake på hotellet. Der venter solstoler og en deilig strand.