Det er fredag morgen, og vi er klare og motiverte for en lengre tur. Vi legger en liten vannflaske i rompetaska og går ut i det fine været.
Først må vi gå nedover, nesten ned til havet. Vi vet jo fra før at det er best å holde seg til de etablerte stiene.

Etter rundt tjuefem minutter starter vi oppstigningen. Vi skal på toppen av fjellet vi har foran oss, det ser krevende ut, men vi vet fra tidligere at det ikke er så tungt å gå opp der.

Men det er varmt, og svetten siler. Svettebåndet ligger igjen hjemme, men ved hjelp av hendene klarer jeg å unngå å få svette i øynene. Godt er det, for akkurat det svir noe så skikkelig.

Det er fin utsikt fra toppen, og vi må selvsagt ta noen bilder.

Vi har altså vært her tidligere, men i dag skal vi gå ned til Palm-Mar, og det har vi aldri gjort før. Vi har ikke noe kart, og det er mange stier å velge mellom. Turistforeningens grønne skilt glimrer med sitt fravær, her er det ikke noe som viser hvilken vei vi skal gå. Vi ser i alle fall ikke noe.

Men nå deler altså stien seg, en går til venstre og en til høyre. Vi husker fra sist gang at vi holdt til høyre, og da gikk vi veldig mye opp og ned.
Vi tar alternativet til venstre, og det skal vise seg å være et dårlig valg….

Men det tar oss opp til den gamle bosettingen. Her ser vi markterrasseer der de dyrket jorda, og vi ser vannrenner som dekker store områder. Ett sted hører vi vannet bruse, og tenk, det er vann i noen av disse rennene fortsatt.

Jeg husker mamma og pappa fortalte at de gikk tur her oppe, det var for tretti år siden de begynte å gå her. De fortalte om gårdene som lå oppe på fjellet her, men jeg vet ikke om det bodde noen her den gangen, på nittitallet. Det kan hende, men i dag er alle plassene fraflyttet.

Vi skjønner jo ganske snart at vi er litt usikre på retningen, men tenker vi går ut på kanten for å få en bedre oversikt. Når vi kommer dit, ser vi rett ned på noen bananplantasjer, og skjønner at det ikke er lurt å fortsette her.

Vi går innover platået igjen, ser en syklist komme på en sti som kommer inn på den vi går, og vi bestemmer oss for å prøve den. Enda en gang tar vi feil, enda flere banaplantasjer nedenfor oss, og vi går tilbake enda en gang.

Men vi ser jo mye fint, da. Her er det busker og kaktus i flere varianter.

På bakken er det noen små blomster og små sukkulenter.

Vi er også tidvis omgitt av en nydelig duft, og vi finner ut at den kommer fra noen små unnselige blomster på en busk langs stien.

Bildet under lyver litt. Blomsten er veldig liten, her har jeg zoomet litt. Uklart ble det også….

Snart kommer vi til et nytt stikryss, og vi tenker at her er den rette stien. Vi velger den, og snart går vi nedover. Nå er bananplantasjene erstattet av bygninger i horisonten, og vi skjønner at vi endelig er på rett vei.

Så langt har vi sett bare et par jenter og en gutt på sykkel. Vi møter nå et par som er på vei oppover, og jeg hilser Good morning! og spør om de skal tilbake igjen til Los Cristianos. Kvinnen svarer at det skal  de, og spør så om vi er norske. Ikke noen vits i å snakke engelsk lenger, altså, og vi får en hyggelig prat med det spreke paret før vi går videre! Benytter her anledningen til å sende en hilsen!

Etter nesten to og en halv time er vi nede i Palm-Mar. Turen fra Los Cristianos til Palm-Mar er beregnet til å ta litt over en time. Det spørs jo hvor man starter og når men regner seg for å være fremme, men to og en halv time viser at vi har bruk mye tid på vår feilgåing!

Nå er vi altså tilbake i sivilisasjonen, og vi går ned til havet. Et godt stykke å gå, det også, og her er vi omgitt av vakre farger langs veien. Oleander, og bougainvillea, nydelig!

Vannet vårt har vi drukket opp for lengst, vi er tørste, og det er også tid for lunsj. Vi går langs stranda, den er ganske så annerledes enn den vi har i Los Cristianos og Las Americas, Det er villere her på en måte, ikke mange solstoler eller parasoller heller. Det ser i det hele tatt ut til å være et lite sted, men et lite og koselig sted.

Vi finner en restaurant der vi slår oss ned, den ligger like ved havet, i vakre omgivelser.
Vi skeier utslitt idag, både en lunsjrett og dessert. Nydelig!

Hvitvin og kaffe.
Kunne gjerne ha tatt to glass hvitvin, men vi har ennå ikke bestemt oss for om vi skal gå lenger eller om vi skal ta buss eller taxi tilbake.

Vi lar det bli med ett glass hvitvin, men det glasset var bare helt nydelig! Så svalende, så friskt og godt!

Mens vi sitter her og nyter lunsjen, bestemmer vi oss for å å gå litt til. Vi er ikke fremmede for å gå tilbake, men så hadde vi hørt om dette fyret, da!

Vi går ikke langt før vi er ute av bebyggelsen, og vi skjønne også at stien vi nå ser, er stien som tar oss til fyret, kystveien.

Her er det vilt og flott! Vi er omkranset av svart lavastein, og nedenfor oss er havet, vilt og grått. Vannet blir kastet innover mot stein og klipper, og spruten står høyt til værs. Vi ser noen som har funnet et rede der de kan slå seg med, men vi ser ingen som bader i havet. Tror nok ikke det kunne ha skjedd uten å ta en stor risiko.

I starten går vi blant grus og svart lavastein, ingen busker eller planter. Men etter hvert endrer landskapet seg, og kaktus og busker dukker opp over alt. Vakkert det også!

Noen av steinene her er dekket av gul lav, tror det er den samme laven som vi så i Havstensund i sommer. En type internasjonal gul lav? Ikke vet jeg, men den er dekorativ, i alle fall.

Vi går og går, ser fyret langt der borte. Vi hadde jo tenkt å kjøpe mer vann før vi evt. gikk videre, men dette glemte vi da vi dro fra restauranten. Vi var jo plutselig på stien, og da var det for sent.
Vi merker tørsten mer og mer, og håper i det lengste at det er en eller annen mulighet for påfyll ved fyret.

Men det er det ikke. Fyret ble tatt i bruk i 1898, og det viste vei for båter og skip i der de kom i den mørke natten. Fyrvokteren bodd her sammen med sin familie.
Det gamle fyret er borte, og ble erstattet av det nåværende fyret i 1978. Nå er alt automatisk, og fyrvokteren og hans familie er også borte.
Ikke noen mulighet for påfyll av vann…

Vi bestemmer oss for ikke å ta stien langs havet tilbake og håper at stien over «heia» vil være kortere og ta oss fortere til nytt vanninntak.

Jeg har opplevd å gå tom væske tidligere, det var akkurat som om beina ble som gelé og gikk sine egne veier. Det var nok en blanding av mangel på væske og energi, nå har vi jo spist, så så ille er det ikke nå.

Veien til tilbake er mye kortere, og snart har vi Palm-Mar foran oss. Vi finner en liten fortauskafé, slår oss ned og bestiller drikke. To flasker hver, og de forsvinner utrolig fort! Vi kunne fint ha klart to til, men bestemmer oss heller for å ta en taxi hjem.

En flott tur, den første delen på 2 timer 40 minutter, og den siste på 1 time 30 minutter. 21 000 skritt, ikke verst det!
Kan så absolutt anbefale denne, men smart å ta til høyre når man kommer opp på platået. Det norske paret vi møtte mente at stien var merket med blått merke eller pil- noen steder, i alle fall!

Turen ut til fyret var veldig fin! Ta det som en rundtur slik vi gjorde!

Men ta med nok vann!
God tur! 🤗🤗🤗