Grått, grått, og grått. Ikke særlig fristende å gå ut. Men jeg kan jo ikke sitte inne hele dagen, heller! Da er det bare å kle seg og komme seg ut! Det er regn i lufta, caps og en god jakke holder meg tørr.
Turen legges til Knabben, som en treningsøkt. Men hvordan skal jeg motivene meg selv oppover -i dette været? Jo, jeg kan jo for eksempel sette fokus på steiner. Det er egentlig det samme hva jeg fokuserer på, så lenge det er noe annet enn det begredelige været.
Nabosteinen er ikke langt etter i størrelse. Begge steinene er et yndet klatrested for barnebarna når de er med på tur.
Steiner dekket av mose – grønne fargeklatter i det grå og hvite
Ikke alle steiner er store – disse sender meg hjertelige tanker og en ny dose motivasjon på min vei oppover.
Her er min egen lille steinrøys. Den forteller meg at jeg er over halvveis. Alltid fint å komme hit!
En stein dekorert av lav. Vakker – det gjelder bare å legge merke til den!
Dette er ikke noen stein, men måtte jo bare ta et bilde av denne ulven som står og uler.
Og så plutselig er jeg oppe! Jeg tar et bilde av den flotte utsikten før jeg går Skjevlingen ned igjen.
Nedover trenger jeg ikke noen form for motivasjon. Det går helt av seg selv!
Langs løypa er det noen eiketrær, og de har fortsatt bladene på.
Jeg legger turen oppom Vasshella- må jo ta med denne steinen også. Enn så lenge er den dekket av snø.
Det et ikke noe vann i tjernet, kanskje de skal lage en ny demning her også? Noen som vett?
Etter vel en time er jeg hjemme igjen, og jeg avslutter bloggposten med dagens fineste fargeklatt.
Kan så absolutt anbefale å sette fokus på ulike ting når man er ute og går. Stein er en mulighet, trestammer, kongler, eller røtter er andre ting man kan studere mens man legger kilometre og høydemeter bak seg. God tur!
Det er lørdag, og vi henter Leon og Tilia i Hokksund. Gode opplevelser ligger foran oss!
Først blir det tur til Kiwi der de får velge sitt lørdagsgodt. Vi handler også det vi trenger av mat.
Etter en liten tur hjemom, er vi klar for ettermiddagens tur. Vi tar bilen et stykke, parkerer, og går ned til elva. Vi har vært her tidligere, og vet at dette er et veldig fint sted å være på denne tiden av året. Det er snøfritt, det er tørt – og det er vann. Kan det bli bedre? Jo, vi voksne kunne tenke oss sol, men det er ikke noe ungene tenker på!
Først skal vi lage et bål. Her ligger det mye læring. Vi jukser litt i og med at vi har tatt med oss noen vedkubber hjemmefra. Noen vedkubber nederst, to og to slik at de danner en firkant, så tørt gress, tørre grankvister og litt bjørkenever. Vi har også tatt med en tennbrikett.
Mamma og pappa er tilbakeholdne med bruk av fystikker, men sammen med bestemor og bestefar er alt lov. Vel, ikke helt riktig det, men å bruke fyrstikker må læres, det også. Leon prøver først. I starten er han litt for lett på hånden, men etter noen forsøk går det lekende lett, og vi får god fart på bålet.
Vi griller pølser, og koser oss med pølser og lompe. Det smaker godt!
Helt uoppfordret legger Leon armen om Tilia. Søskenkjærlighet. Så koselig!
Litt senere blir det graving i sanda, alltid morsomt og spennende å grave grøfter og å se at de fylles av vann fra elva.
Det blir også klatring i trærne, og Tilia klatrer ganske så høyt.
Å balansere på et tre er også gøy!
Mens Tilia klatrer og balanserer, er Leon opptatt av å lage sitt eget bål. Nå bruker han bare det han finner i naturen, ikke noen tennbrikett eller medbrakt ved. Han samler tørt gress og kvister, og mestringsopplevelsen er stor når bålet er tent!
Etter et par timer er det på tide å tenke på hjemveien. Ungene har ikke lyst til å dra, men det blir snart mørkt. Vi får heller ta en ny tur en annen gang!
Vi slukker bålet med snø og vann fra elva. Vi tar en siste leksjon om bruk av fyrstikker og forsiktighet rundt dette før vi går tilbake fil bilen.
En kjempefin ettermiddag både for Leon og Tilia, og for bestemor og bestefar.
Vel hjemme igjen ble det pannekaker, lørdagsgodt og UNO. Det ble en sen kveld, og ungene kommer nok til å sovne tidlig nå som de er hjemme igjen!
Jeg har latt meg friste til å kjøpe de første påskeliljene, og i en av urnene mine er det tulipaner på vei. Jeg kan ikke se dem ennå, men jeg har kjent dem, litt under det øverste jordlaget.
Føler meg nesten som en liten unge som kjenner på julegavene…
I den ene delen av terrassen, under tak, er alle møblene og grillen stuet sammen. Det er fristende å sette frem alt nå, men jeg får vente litt til.
Enn så lenge får jeg nyte kaffen min i sola og la det bli med det.
Bunny har skrevet tre positive ord om alle på topplisten. Utrolig! Så hyggelig av ham å gjøre det!
Alle liker positive tilbakemeldinger, å få høre noe positivt om seg selv betyr mye. Tusen takk, Bunny!
Jeg har altså fått ordene koselig, sporty og behagelig.
Jeg liker å ha det koselig rundt meg, det er sant. Tente stearinlys, blomster og en kopp kaffe om vinteren, lyslykter på terrassen eller sitte ved en bålpanne om sommeren.
Sporty er jeg så absolutt. Jeg er opptatt av fysisk aktivitet, går turer hver dag og trener styrke.
Behagelig, ja hva tenker han på her tro? Jeg er opptatt av at de rundt meg skal det bra, prøver å se positive ting hos andre. Tror nok jeg er en person som er lett å ha med å gjøre.
Opp gjennom årene har jeg jo fått tilbakemeldinger, ikke minst av kollegaer og ledere.
På en planleggingsdag på jobben skrev vi en gang en karakteristikk av hverandre. Dette ble gjort digitalt, og egenskaper som flere nevnte, fikk størst plass og ble sterkest uthevet.
På jobb var jeg alltid engasjert, jeg var arbeidsom, effektiv, strukturert og målbevisst. Jeg stilte store krav til meg selv og til mine ansatte, men jeg passet også på å gi oppmuntrende og positive tilbakemeldinger. Gjerne skriftlig i tillegg til muntlig. De muntlige glemmer man, de skriftlige vil alltid være der.
Det er sikkert ikke bare jeg som tar vare på hyggelige kort eller andre positive tilbakemeldinger. Kortet ovenfor fikk jeg av min leder for noen år siden, og det som gledet meg mest her, var vel ordene dedikert og omtenksom. Jeg elsket jobben min, og jeg brukte svært mye av min tid på den. Det visste lederen min også, men det at hun tok med ordet omtenksom, viser at hun også var klar over min omtanke for dem rundt meg- elever, ansatte og rektorkollegaer – og min leder.
Ikke minst tenker jeg det er viktig å vise omtanke til sin leder. I skolen er det slik at kontaktlærere får mye oppmerksomhet og omtanke, ikke minst av elever og fortsatte. Dette har jeg selv erfart, etter å ha vært kontaktlærer i atten år, i barne-og ungdomsskole. Men får små lapper, man får e-poster, man får klemmer og gaver til jul og til sommer.
Som kollega får man gaver til jul og sommer av de andre på teamet, en koselig overraskelse på arbeidspulten av og til eller annen hyggelig oppmerksomhet. Dette er viktig! Dette gjelder både lærere og pedagogiske medarbeidere.
Som leder blir det plutselig mindre av alt dette. Jeg tror ikke dette skyldes at man er dårligere likt, men det kan være at man bare ikke tenker på det eller at man ikke vil bli tatt for å smiske. Et par av de ansatte fikk jeg en liten julegave fra hvert år, og det satte jeg utrolig stor pris på.
Jeg fikk i flere år en julegave fra et par brødre, en sjokoladeplate med et kort til. Moren deres var selv ansatt på en skole, og skjønte nok at også rektor ville sette pris på en liten julegave. Jeg fikk noen ganger blomster fra foreldre når barna deres sluttet hos oss, og slike ting varmet skikkelig. Kortene som fulgte med gaven har jeg tatt vare på.
Jeg tenker at det å være leder på mange måter er en ensom jobb. Man kan ikke ha et for nært forhold til dem man leder, og man kan så absolutt ikke ha en bestevenninne eller omgangsvenn blant dem. Dette kan nok være problematisk dersom man blir forfremmet på egen arbeidsplass, for eksempel ved at man går fra å være lærer til leder. Man har da gode venner i kollegiet, og så skal man bli leder for sine venner. Akkurat det er ikke lett. Selv begynte jeg på en ny skole da jeg begynte som leder.
Jo høyre man kommer oppi et hierarki, jo mer ensom blir man. Jeg passet derfor på å se både kommunalsjef og det vi den gangen kalte rådmann. Tenk hvilke avgjørelser de må ta, tenk så mange utfordringer og så alene de kan føle seg!
Jeg var den som ikke var redd for å si fra dersom jeg mente noe ikke var rett eller godt nok, men jeg var også den som ga dem støtte og oppmuntring, som ga positive tilbakemeldinger. Jeg husker jeg en gang sendte en skikkelig fin påskebukett til lederen min da jeg visste at hun hadde hatt det veldig tøft på jobben. Jeg tror hun ble veldig glad for å få den- og for kortet som fulgte med.
Huff, nå har jeg skrevet meg langt ut på viddene.
Men igjen tusen takk til Bunny og jeg vil gjerne presise følgende:
Se dine medmennesker!
Gi dem positive og oppmuntrende tilbakemeldinger!
Gi positive og oppmuntrende tilbakemeldinger også til dine ledere!
Vinterferien er over, og fasiten er en dag med sol og en dag med oppholdsvær. Snø på hytta, regn hjemme. Nå er ikke jeg den som klager på regn, da, for det gjør jo at snøen smelter!
Det har vært en veldig kald og lang vinter, men de to siste ukene har det vært varmegrader. Ikke mange, bare rundt to, men alt over null hjelper!
Sol har det vært lite av, og når den først er der, blir jeg så glad!
Som på min morgentur i dag. Oppe på Knabben ser jeg at det er håp, det er noe gult bak skyene.
På vei ned igjen titter sola frem mellom tretoppene. Det er bare helt herlig! Så nydelig!
Vel hjemme igjen tar jeg dette bildet. Fortsatt er det skyer, det er meldt bare litt sol i dag, men sol er sol, herlig uansett, og værmeldingen forteller at det mest sannsynlig blir sol hver dag denne uken. Sol og varmegrader! Det er mars, det er vår, hurra!
Larvik har sin bøkeskog, der har jeg aldri vært, men en dag skal jeg dit. Helst på våren, tror det vil være veldig fint. Kanskje vi en dag rett og slett skal ta oss det foreldrene mine kalte biltur?
Det er ingen bøkeskog her hvor jeg bor. Det er mest furuskog, men jeg har min lille helt spesielle skog. Hundremeterskogen. Noen kaller den Eventyrskogen, andre Trollskogen. Kjært barn har jo mange navn, og det er ikke bare jeg som fascineres av denne skogen. I dag vil jeg legge dagens morgentur dit.
Skogen ligger i et vernet område, og trær vokser vilt uten at mennesker bryter inn med skogpleie. Det første som slår meg, er de rette stammene. Her er det ikke noen furuer med rare former, det er kun staute, ranke trær, trær som står veldig tett.
Noen av trærne står der ekstra staute og stolte der de skiller seg ut blant de andre. Stammene er svært tykke, mens de fleste trærne her er ganske tynne. Det får meg til å tenke på survival of the fittest, og slik blir det vel gjerne i områder der trær ikke er plantet og skog ikke er tynnet.
Noen trær må gi tapt, det er flere trær som mister barken, og flere trær knekker og ligger på bakken. Her blir de liggende, til stor glede for småkrypene som har bolig i dem.
Trestammer fascinerer meg, for eksempel denne furustammen.
Det er også en del gran her, foruten løvtrær som bjørk, hassel, osp, or og hegg.
Bjørkestammene er de vakreste, synes jeg. De kommer i mange variasjoner.
Noen av også med en ekstra dekor, her en bjørkestamme prydet med mose. Vakkert!
Mose er det også på steiner som ligger langs stien. Fint med det grønne, tankene går til den fine tiden som ligger foran oss nå.
Enda mer mose.
Jeg går etter hvert ut av Hundremeterskogen, jeg kan gå hjem igjen nå, men tar en tur oppom Knabben. Må jo det når jeg først har kommet så langt!
Det er mye is oppover nå, og det er helt nødvendig med skikkelige brodder- i alle fall dersom du skal være trygg.
Men det er også flere bare partier. Herlig!
Her er det en liten bekk midt i stien.
Vanligvis tar jeg alltid et bilde eller to på Knabben. I dag er det tåke, ikke noen utsikt, og jeg går ned igjen uten å ta frem mobilen. Jeg går Skjevlingen ned igjen, det er tryggere da det ikke er noe is her.
Nede ved Sankt Hans-broa er det masser av vann i bekken.
Det er vår!
Det regner under dagens morgentur, men det gjør ikke noe. Regn bidrar fil at snøen smelter, jeg er godt kledd, og blir ikke våt.
Nå skal jeg hjem til frokost – det blir godt. En fin start på dagen!
Speiling er helgens utfordring fra Margrethe, og jeg går til bildearkivet mitt for å finne bildet jeg vil dele. Dette bildet tok jeg i oktober 2014.
Jeg husker dagen veldig godt. Vi var på hytta og gikk en tur bort til Ivarsbu, turisthytta mellom Vesle og Store Stølevann. Vi grillet pølser og pølsebrød på bål, og både mamma og pappa var med på turen. Nå er de begge døde. En dag med gode minner.
I enden av Vesle Stølevann tok jeg dette bildet, og jeg syntes det var så vakkert!
Jeg husker også at dette var en søndag, og denne dagen dro vi ikke hjem før mandag morgen. Det var den første gangen vi tilbrakte søndagskvelden på hytta for så å dra hjemover i seks-tiden dagen etter. Det ble så langt fra den siste!
Jeg har trent styrketrening hver uke, men ikke to ganger. Her må det en skjerpings til.
Tror det blir lettere nå da en god venninne av meg også skal starte med styrketrening samme sted. Det skal bli hyggelig å ha noen å trene sammen med.
Jeg har gått godt over 15000 skritt nesten hver dag. Fem dager har jeg ligget litt under.
Men jeg ligger veldig godt an når det gjelder turer til Knabben!
I januar hadde jeg 27 turer, i februar også 27. Det er bra!
Mars er her, og med mars kommer nye muligheter!
Bare å heie på meg selv!
Første mars, klokka er halv åtte, det er tre plussgrader, og jeg er klar for tur. Egentlig skulle jeg ha vært på hytta, men grunnet snø, sludd og regn dro vi hjem igjen.
Den siste uken har det vært mildt, vi har hatt et par dager med flott vær og sol, ellers har det vært temmelig grått. Men det at det er mildt, gjør jo at snøen smelter, uansett sol eller ikke.
Det er bare helt nydelig å se skogbunnen igjen!
Blåveisbladene er jo der, hele året, også under snøen. Med sol og varmegrader tar det ikke lang tid før de vakre blå blomstene er her. Men sola lar visst vente på seg- i følge værmeldingene.
Om et par måneder vil det være grønt her. Enn så lenge er det bare å nyte de bare kvistene.
Her nyter jeg også fuglesangen! Det er vår!
Vannet smelter, og jeg hører rennende vann mange steder denne morgenen.
Enda mer barmark, men ikke noen blåveisknopper her, heller.
Her kommer nok et vårtegn- isen som ligger i lysløypa like før Batteriet!
Piggsko er en stor fordel her!
Sist gang var det mye snø på denne benken. Nå er den borte, og det hadde vært fint å sitte her med en kopp kaffe – i sol!
Steinmuren kommet til syne igjen!
Det er ikke mye snø igjen her nå.
Snøsmelting, noe barmark, rennende vann og fuglesang. Dette er tydelige vårtegn.
Men hva med trærne? Jeg fant jo de første gåsungene sist gang, men rødhyllen, hvordan står det til med den?
Mye av rødhyllen er blitt skåret vekk, i likhet med andre busker og trær her oppe. Dette for å gi oss bedre utsikt. Jeg finner allikevel en rødhyll, og der er det også nye skudd. Så vakre! Et skikkelig vårtegn!
Jeg går hjemover igjen, passerer et lite lønnetre. Noen av bladene fra i fjor klamrer seg fast.
Jeg tar med et siste bilde av en gren med nye skudd på. Jeg vet ikke hva slags tre dette er, men tipper det er hegg. Uansett nok et nydelug vårtegn.
Nå går vi en herlig og spennende tid i møte. Jeg gleder meg!
