Å gå tur i potetmel – det gjør jeg selvsagt ikke, men i dag føles det slik. Borte er knasingen fra i går da mine piggsko boret seg ned i isen. I dag er det nysnøen som teller, og det er ikke så lite snø, heller!
Foreløpig er det kommet litt i underkant av ti cm, men det er varslet 45 cm. Der er tungt å gå, skoene blir liksom hengende igjen for hvert skritt. De som brøyter, gjør en skikkelig god jobb, men det er ikke mulig å ha nybrøytede veier overalt slik det er nå, og mye snø blir liggende igjen i veien. Potetmelsnø.
Jeg ser i sosiale medier at folk klager- det er veldig mye meg og mitt ved slike snøforhold. Alle synes sin egen vei er den viktigste, og de forventer at den skal brøytes non stop. Dette gjelder også veien opp til hyttefeltene der vi har hytte.
Det er dette vi betaler for. Det må da være mulig å sørge for nybrøytede veier. Det er bare å sette inn flere folk som brøyter, da!
Slike kommentarer viser at de som skriver dem, ikke helt har peiling på det de skriver om. Vi andre tenker som så: Nå blir det vanskelige kjøreforhold. Da dropper vi denne hyttehelgen og blir hjemme i stedet.
Men jeg skal ikke ut og kjøre i dag. Heldigvis trenger jeg ikke det. Dette er en dag da det er mest fristende å være hjemme, sitte å kose seg med en kopp kaffe og idrettssendinger på TV. Men jeg vet at jeg vil være veldig lite godt fornøyd med meg selv etter en slik sløvedag, så det er bare å hoppe i det!
Noen tur til Knabben blir det ikke, men jeg må jo ut for å komme i alle fall i nærheten av mine 15 000 skritt!
Det er som sagt tungt der jeg går oppover veien – i potetmelsnøen. Jeg følger veien lengst mulig og går så over i lysløpa etter hvert. Der er det selvsagt ikke brøytet i det hele tatt, og det er bare en person som har gått før meg.
Jeg ser etter rådyrspor, ser ingen, men ser spor etter ekorn et par steder. Det er helt stille, det er akkurat som om snøen legger seg over alle lyder som ville måtte komme frem.
Det er friskt ute nå, minus åtte, men det går fint når man er godt kledd!🤗
Det blir ikke noen lang tur, kun litt over tre kilometer, og det er deilig å se blokkene igjen og vite at jeg kan gå inn. Må nok ta en tur senere i dag, en eller to, men akkurat nå kan jeg gå inn – godt fornøyd med egen innsats!
Kan nå sitte inne i varmen og se ut på det ufyselige snøværet.
-Du må ta det med ro. Du trenger hvile nå. -Du må ta det med ro en god stund etter corona. Gjør du ikke det, får du tilbakefall.
Ja, jeg har både hørt og lest dette, men jeg følger meg helt fin igjen, nesten i alle fall, og i likhet med sist gang jeg hadde corona, har jeg tatt tilbake mitt aktive liv så fort jeg har orket.
I dag er det ti kuldegrader, det er nydelig solskinn, det er varslet skikkelig mye snø i dagene som kommer, og da må jeg jo bare ta meg en tur til Knabben. Denne gangen vil jeg opp Kjevlingen,
Jeg brygger litt kaffe, pakker inn tre biter sjokolade, fester et sitteunderlag til rompetaska og legger i vei. Først i lysløypa, videre veien opp til Sankt. Hansbroa. Jeg har sola i ryggen, og må bare snu meg for å ta et solbilde!
Jeg går mot Vasshella, tar av der stien mot Knabben begynner. Her føler jeg at jeg går inn i skyggenes dal. Det er sol bak meg, det er sol på toppen, det vet jeg, men jeg ser det ikke. Inne i denne dalen, i Kjevlingen, er det helt solløst. Men det er fint å gå her, da!
Også i dag tar jeg det med ro oppover. Trenger jo ikke å utfordre skjebnen! Jeg kommer opp til klatreparken, og må selvsagt ta noen bilder her også. Det er ikke de første bildene jeg har tatt her, for å si det sånn! Men så er også fjellet spesielt. Det ser ut som om noen har tatt frem en kniv og skåret av en bit av fjellet. En helt spesiell snittflate!
Det er litt is her også. Fascineres alltid av istapper, jeg!
Nå er det ikke langt igjen. Føler jeg er oppe når jeg er kommet hit- selv om det er noen høydemeter igjen før jeg er på toppen.
Jeg går ut av Kjevlingen, og, fortsatt i skyggen, tar jeg fatt på de siste stigningene mot toppen. Ser sola dukke opp mellom trærne, som et slags Soria Moria, og jeg kjenner at jeg blir så glad. Alltid en skikkelig gledesboost å komme hit opp.
Da er jeg oppe! Dette er årets andre tur, lurer på hvor mange det blir etter hvert. I 2021 ble det 150 Knabben-turer. Hadde vært morsomt å klare det dette året også!
Jeg hadde nå planlagt å ta en kopp kaffe, men hvor er sitteunderlaget? Borte vekk, og jeg bestemmer meg for å ta kaffe hjemme i stedet.
Hjemturen går som en lek, føler jeg hoppeløpegår nedover stien. Etter tretten minutter er jeg nede på veien igjen. Det er stor forskjell på å gå opp og å gå ned igjen!
Jeg ser etter sitteunderlaget, men finner det ikke før jeg kommer inn på vaskerommet der jeg kledte på meg. Det må nok festes på en annen måte en annen gang!
Det er mandag morgen, helt i starten av januar. Klokka er halv åtte når jeg går ut i mørket, og det er åtte kuldegrader. Det er vindstille, og ganske stille elles også.
Det har snødd litt i løpet av natta, og det tynne snølaget avslører at rådyrene har tatt en tur i gata også i natt. Mens jeg var syk, var jeg mye våken om natta, og to av nettene, i firetiden, så jeg flere rådyr som gikk nedover veien. Tror de går der hver natt, jeg!
Det er ikke kommet mye snø denne vinteren, men vi har jo kun en av tre vintermåneder bak oss. Her nede er det et sted mellom ti og femten cm, tenker jeg, men oppi marka er det mer snø og gode skiløyper. Synes det er greit, jeg, om snøen kunne holde seg oppe i høyden. Her nede trenger vi egentlig ikke noe snø. Helst ikke is, heller!
Jeg skal ut på min første møte våren-tur. Jeg gjorde dette også i 2021. To ganger i måneden skal jeg gå ut, til samme klokkeslett hver gang, og den samme rundturen. Jeg tenker da å følge naturens gang fra januar til midten av juni. I starten vil det ikke skje så mye nytt, men fra starten av mars begynner ting å skje. Spennende!
Klokka er altså halv åtte, og det knaser her jeg går. Det er piggskoene som lager knaselydene, høres nesten ut som om jeg knuser is med tennene.
Jeg tar av fra veien og begir meg opp i lysløypa. Til min glede seg jeg at lysene er tent, de pleier å være på bare om kvelden. Håper dette er nye rutiner og ikke bare en tilfeldighet. Det er jo mange som liker å gå her om morgenen også!
Det er bare en person som har gått før meg i dag. Alltid spennende å gå på steder med litt nysnø, da ser jeg alltid etter dyrespor. Kanskje ser jeg spor fra en hare, en rev eller et rådyr. Men i dag ser jeg ikke noe.
Men jeg ser inn i den vakre blåtimen, timen der natten slipper taket og ønsker dagen velkommen.
Det var stille nedi gata, og det er stille her. Med unntak av knasingen jeg selv forårsaker, da. Biltrafikken på E134 er i gang, den er der som et lavt monotont bakgrunnsteppe, hører den, men den er ikke sjenerende. Snart hører jeg kanskje ett tog eller to, men foreløpig ikke noe, ikke annet enn mine egne skritt.
Jeg følger lysløypa omtrent en kilometer, og snart hører jeg fossen. Isen der nede tar nok av for noe av lyden, men det er mye vann som spruter ut i åpningene mellom is og snø. Det dannes et isfjell, dette blir tykkere for hver dag nå, og snart vil vi ikke lenger verken se eller høre vannet. Bildet blir ikke godt. Det er for mørkt, og jeg tør ikke gå nærmere. Ikke noe særlig å falle uti her, nei!
Jeg forlater lysløypa og går ned mot båthavna. Like før jeg kommer dit, går jeg langs utløpet av Ulverudbekken. Her er det veldig idyllisk, men i dag er det lite idyll å spore. Ikke noe åpent vann, bare snø og is.
Elva er isfri, og vannet ser gråblått ut i denne morgenstunden. Ser kaldt ut! Hadde jeg vært tøff nå, hadde jeg tatt et morgenbad her, men så tøff er jeg ikke i dag. Hadde blitt veldig kaldt å stå her mens jeg tørker! Nei, slike bad må planlegges – nytter ikke bare å hoppe uti og ta på seg klærne igjen med en gang, uten håndkle eller noe som helst!
Alle båtene er tatt opp, men om noen uker vil de være tilbake!
Jeg går langs vannet, mot Herstørmkilen. Synes dert er veldig koselig å gå her, med de lave lampene som lyser opp veien for meg.
Herstrømskilen er tilfrosset, men i noen åpne partier ser jeg et svanepar og noen ender. Synes det ser veldig kaldt ut. Tenk om de setter seg på isen og fryser fast!
Nå har jeg vært ute en time, og det er fortsatt et stykke hjem. Jeg vender derfor nesen hjemover, krysser bilveien og kommer inn i Killingrudalleen. Den er vakker og imponerende, selv uten sitt bladverk.
Vel hjemme tar jeg et bilde av naboen vakre julebusk. Den er enda vakrere i mørket, men fin nå også.
Blokkene våre er fortsatt pyntet, også de er mye flottere i mørket. Et nærbilde viser litt bedre hvordan alle gjør sitt for at fronten skal fremstå så vakker som mulig i sin gylne lyslenkeprakt.
Om fjorten dager kommer neste oppdatering. Kanskje har det da kommet mer snø?
Endelig coronafrisk! Eller nesten, i alle fall. Etter å ha ligget på sofaen eller i senga i fem dager, kjente jeg energien komme tilbake i går, og det var bare helt skjønt. Jeg merket det med en gang jeg sto opp, begynte å brette tørt tøy og rydde på gjesterommet. Dagene før hadde jeg ikke gjort noe som helst…
Det ble en veldig rolig feiring i går, og det var godt å våkne til årets første dag klokka halv åtte, helt uthvilt.
Jeg er et morgenmenneske, nyter å være helt alene på denne tiden av døgnet. Koser meg med en kopp te og et kryssord. I vinduene skinner julestjerna, og hjertene glitrer. Denne magien forsvinner når dagslyset kommer for fullt.
I dag har jeg lyst til å gå en tur ut. Jeg føler meg klar for det, men er ikke sikker på hvor god formen er. Knabben lokker, men det kan være at det blir for tøft. Men jeg kan jo prøve! 😀
Rundt elleve tar jeg på meg turtøyet, deriblant mine nye tights, og sender en tanke til Kristin og Eirik som ga meg tights til jul. De vil herved bli innviet, og jeg merker allerede nå at de blir populære i min garderobe.
Jeg tar på meg piggsko, og går ut i den fine dagen. Sola skinner, bare helt herlig!
Jeg går først på veien oppover. Det fungerer ganske så bra! Oppover og oppover, fortsatt går det bra. Jeg kommer til parkeringsplassen, og må nå ta et valg: Skal jeg ta den mest utfordrende stien til Knabben, eller skal jeg ta Kjevlingen? Eller skal jeg ikke gå til Knabben i det hele tatt? Etter ikke å ha vært ute på en uke, er det kanskje lurest bare å gå i lysløypa. Men det er jo så kjedelig!
Jeg går for Knabben, og jeg tar den mest utfordrende stien. Det ser ikke glatt ut, og blir det veldig vanskelig oppover, får jeg heller snu eller gå bortover mot Dragomsteinen.
Snart er jeg oppe i de bratte partiene. Flabergene er dekket av snø, et skarelag som gjør at det er lett å gå oppover. Jeg får fortsatt noen hosterier, og jeg må ta en hvil her og der, men det går egentlig overraskende greit oppover.
Noen steder er det mye is. Piggsko og staver hjelper godt, men tror jeg skal kjøpe meg skikkelige brodder i morgen. Medtallbrodder som ser ut som skikkelige ørneklør. Da vil jeg komme meg frem overalt.🤗
Isen skaper også mange fotomotiv – hvis du bare ser etter. Det er lett bare å gå forbi, men bruker du øynene, kan du se mye fint. I det første bildet her ser jeg faktisk en fugl!
Har aldri sett lav Innhyllet i is frø, heller ikke tyttebær. Vel, ikke selve bærene da, men bladene.
Jeg kommer til partiet med tau, og er glad tauet er der akkurat nå. Det er mye lettere å komme oppover når jeg har tauet til hjelp!
Etter hvert er jeg oppe på Vesleknabben. Må alltid innom her! Like vakkert som alltid!
Jeg går videre mot Knabben, og det er temmelig glatt opp det lille skaret før jeg kommer opp på platået der jeg møter stien fra Myrabakken. Her tror jeg ikke jeg hadde klart meg uten tau! Men med tau går det som en lek! Her oppe kommer jeg inn på en skikkelig lappeløype. Kjempefint å gå her, og også resten av veien opp til toppen!
Stolt og godt fornøyd med egen innsats står jeg på toppen og ser utover. I made it! 🤗🤗🤗
Jeg skiver meg inn i boka, og går nedover igjen.
Jeg tar stien ned til Myrabakken nedover igjen, og mesteparten av veien er det helt greit å gå. Det er også et par steder med mye is, men tauene på de stedene hjelper bra.
På vei ned igjen møter jeg et par Knabbentravere, slår av en hyggelig nyttårsprat med dem. Alltid hyggelig å møte folk på vei opp eller ned, folk som er like glad i Knabben som det jeg er!
Vel hjemme igjen setter jeg meg i godstolen, klar for nyttårshopprennet! Kunne knapt ha hatt en bedre start på 2023- nesen helt frisk igjen og en flott tur til Knabben! 🤗
Benytter anledningen til å ønske alle et godt nytt år!♥️
Jeg er midlertidig syk, og veldig takknemlig. Takknemlig for at jeg stort sett er frisk hele tiden. Takknemlig for at alle i min nærmeste krets også har god helse.
Takknemlig for at jeg kan gå tur i skogen, opp i høyden. Takknemlig for at jeg kan trene styrke og holde meg godt i form.
Takknemlig for at jeg har en mann som varter meg opp, lager mat, kjøper det jeg vil ha på butikken, tar alt husarbeidet slik at jeg bare kan slappe av og vente på å bli frisk igjen. Jeg er heldig, jeg! ❤️❤️❤️
Årets jul starter veldig fint. Lille julaften setter vi oss i bilen, og legger i vei nordover. Fire biler, elleve personer, mye mat, klær og masser av gaver. Målet for turen er Savalen, litt sør for Tynset.
Det er fine veier, og vi sluker mil etter mil og enda flere mil.
Det blir en liten kaffe- og spisepause i Rena, og så begynner de lange skogsstrekningene. En ganske så kjedelig vei. Bare trær, ett hus her og ett hus der, og så enda flere trær. Så dukker plutselig den flotte elgen opp, men ikke helt lett å få tatt et bilde i fart.
Vi kommer til Alvdal, må bare ta bilde av den flotte lyssatte broa her. Rart hva lyssetting kan gjøre!
Klokka fem, og nesten førti mil senere, er vi fremme. Vi har leid Pepperkakehuset, et kjempestort og fint hus som passer godt for storfamilier. For ungene, spesielt, er det morsomt å bo i et ekte pepperkakehus!
Vi har tilgang til hotellets fasiliteter, og vi har rabatt hvis vi spiser på hotellet. Vi har bestilt bord den første kvelden, og alle finner noe de liker godt på kveldens buffé.
En av de voksne hoster veldig, hun har allerede vært syk noen dager, ungene har vært syke, men er på bedringens vei, tre av de andre voksne har vært syke, mens mens jeg og fire av de andre, er friske og raske. Enn så lenge…
Julaften tar Christine og jeg ungene med til svømmebassenget. For et anlegg! Her er det gode muligheter for å svømme, det er flere jacuzzier, og skuldrene kan masseres ved at man oppholder seg under de kunstige minifossene i anlegget.
Vi koser oss, og det er så gøy å se hvor flink Leon har blitt til å svømme. Han er svært trygg i vannet, tar saltoer, og svømmer som en fisk.
Vei tilbake i huset starter vi på julemiddagen, ribbe med tilbehør. Mens ribba steker, merker Øystein at temperaturen stiger. En rask sjekk viser en feber på 39. Han får den ned ved hjelp av febernedsettende medisiner, og kan heldigvis nyte julemiddagen allikevel.
Dagen etter går Trond og jeg en tur i det flotte været. Det er svært kaldt, i overkant av tyve kuldegrader, og med litt vind, virker det enda kaldere. Det er lite snø her, men nok til at Trond fikk seg en skitur på vannet mens vi var i svømmebassenget.
Ungene tar en tur med mamma og pappa i Nissegata, besøker nissen i nissehuset, og ser julegaver utvikles fra stein til ferdige julegaver. De får også for første gang i livet prøvd spark.
På ettermiddagen er det kanefart på programmet. Jeg har ikke prøvd dette tidligere, lurer på om det kan bli litt kaldt? Vi setter oss i en slede, fire voksne og to barn. Vi sitter andføttes, og det er liten mulighet til å bevege beina. Under oss er det skinn, og vi får to lag med skinn også over beina.
Med votter og hodeplagg blir det derfor ikke kaldt i det hele tatt. Turen tar en time, inkludert en stopp på stedets ridesenter, der vi får vite litt mer om kanefart og blir servert gløgg. Deilig!
Når vi kommer tilbake, er de andre godt i gang med pinnekjøttet. En god middag idag, også! Øystein er verken bedre eller verre enn i går, men feberen er ikke lenger så høy. Helt umerkelig, litt snikende, vil jeg si, har jeg begynt å hoste, jeg også. Christine sjekker tinningen min, 38,5 på meg! Vel, bortsett fra litt hoste føler jeg meg helt bra.
Dagen etter tar vi farvel med dette fantastiske huset, og kan se tilbake på uforglemmelige opplevelser, ikke minst for ungene. Jeg kan gjerne anbefale dette stedet for andre. Det er sengeplasser fil 28 her, huset er på litt over 400 m2, det er flere stuer, lekre bad og et stort og meget velutstyrt kjøkken. Alt smakfullt innredet. Jeg tror nok det ville bli veldig fullt med 28 personer, men 15- 20 går helt fint. Da har man mulighet til å samles i hovedstua nede, og man kan trekke seg tilbake i en av de andre stuene dersom man ønsker det. Tenker det er like fint her i alle årstider. Det er godt tilrettelagt for ski, sykkel og for dem som ønsker å gå på beina.
Vel hjemme igjen legger jeg meg til å sove- uten å pakke ut av kofferten en gang. Jeg sover i fjorten timer, avbrutt av noen hosterier innimellom.
Dagen etter tar jeg en covid- test, og den er- positiv! Da er det bare å håpe at det går like greit som det det gjorde sist gang- for omtrent ti måneder siden.
Store deler av tiden merker jeg ikke noe, men jeg er veldig slapp. Jeg har ikke feber, ikke vondt i hodet eller i halsen. Men jeg har hosterier, og det er plagsomt nok, ikke har jeg verdens beste matlyst, heller. Men det gjelder å være positiv! Jeg fikk et fint opphold på Pepperkakehuset før jeg ble syk, et litt mindre matinntak er aldri dumt, og hosting gir trim til magemusklene! Det føles i alle fall slik!
I skrivende stund har det gått tre dager siden vi kom hjem, og jeg hoster fortsatt, og er like slapp. Ingen endring der. Det rare er at det er bare jeg som har testet positivt! Symptomene blant de andre er varierer, og det viser at det er mange ulike forkjølelsessykdommer der ute som banker på og gjerne vil komme inn.
Det blir ikke noen romjul på hytta denne gangen, men jeg kan jo glede meg til å komme opp til ei julepyntet hytte i januar eller februar en gang!😂
Jeg har kontaktet dem vi skulle ha hatt på nyttårsfest, avlyst festen. Ikke noe hyggelig akkurat det, men slik er det bare. Nå er det bare å håpe at det går fort over, og at jeg er klar for mer aktivitet og litt trening i neste uke en gang.
Det er søndag, og det er mengder av sportssendinger på TV. Vi får også besøk av broren min, han kommer innom til kaffe. Det passer bra da jeg har igjen litt iskake fra fredagen. Vi må prøve å få lagt inn en tur innimellom alt det andre. Klokka fire starter VM- finalen, og da passer det jo godt med en tur! 😂
Men nei, det er ikke aktuelt! Selvsagt ikke! Jeg ser at vi får klemt inn en tur før finalen, og det blir til Knabben! Lenge siden jeg har vært der nå, skal bli fint å komme dit igjen!
Det er ikke så kaldt i dag, bare fem kuldegrader. Det er kommet litt nysnø natt til i går, og det er ikke så veldig mange som har gått oppover. Sola er i ferd med å gå ned, men vi rekker nok opp før den forsvinner i horisonten.
Det er litt tungt å gå oppover, snøen er akkurat som potetmel, hvis du skjønner hva jeg mener. Men det er godt å være ute!
Dragomsteinen er det første målet. Strekningen hjemmefra og dit opp er den verste, synes jeg. Det er på en måte en eneste kjedelig lang oppoverbakke, veldig krevende også siden jeg starter med oppoverbakkene så fort jeg kommer ut av døra!
Etter Dragomsteinen er det mye mer variert. Herfra og opp kjenner jeg hver eneste sving og hver eneste bortoverstrekning og hver eneste oppoverbakke. Der er rett nok ikke mange bortoverstrekninger, men noen meter her og der er det bare en minimal stigning.
Det er ikke i det hele tatt glatt oppover, men jeg er spent på hva mildværet i starten av uken vil gjøre. Det er bare fint om underlaget blir hardere og mer sammenpresset, men is, det vil jeg helst ikke ha.
Snart er vi oppe ved taustrekningen. Nytt tau her også- tusen takk til den /de som har fikset det!
Når jeg har kommet hit, opp skråningen her, føler jeg at jeg er oppe. Resten går som en lek! Men det er jo allikevel et lite stykke igjen.
Vi kommer opp til det flate partiet, nydelig, og så tar vi fatt på de siste bakkene.Vi tar til venstre, starter på den aller siste stigningen, og snart nærmer vi oss toppen.
Her er vi enda nærmere,
og til slutt nesten helt oppe. Bare noen få meter igjen nå.
Og så er vi der, på mitt kjære Knabben. Merker jeg blir skikkelig glad når jeg kommer hit. Det er bare så vakkert! Herlig! Jeg tar et bilde av et par som sitter her når vi kommer. Et silhuettbilde.
Trond tar også et bilde av meg.
Det er nå vi skulle ha hatt med oss ved, vi kunne ha tent bål og grillet pølser. Det får bli en annen gang! Jeg tar et siste bilde før vi går ned igjen. Messi kaller!
Når vi kommer til Dragomsteinen, tar vi en liten omvei. Vi rekker det! Vi tar veien gjennom Hundremeterskogen, og enda en gang fascineres jeg av de rette trestammene her.
Rundt halv fire er vi hjemme igjen, i god tid før Messi skal lede sitt lag til seier dersom det går slik Trond og mine sønner vil. Jeg holder med Frankrike, jeg!
For første gang skal jeg lage glutenfritt knekkebrød. Drar til butikken og kjøper det jeg trenger; melblandinger, både fint og grovt, samt havregryn. Sesamfrø, gresskarkjerner og solsikkekjerner har jeg fra før.
Jeg fant en oppskrift på nettet, og det er denne jeg skal teste ut. Det står at det skal bli to plater med knekkebrød.
Jeg følger oppskriften, men synes nok at det ser mye ut. Men når jeg først har begynt å blande disse råvarene, må jeg jo bare fortsette!
Jeg lager først tre plater, og har mye deig igjen. Tre plater til og så enda en! Knekkebrødene skal i følge oppskriften steke i 50-60 minutter, men det er ikke lenge nok hvis man skal ha sprø knekkebrød! Jeg snur dem også, og steker dem på begge sider. Steker, steker og steker enda lenger. Kjenner at jeg er ganske så lei nå!
Seks timer holder jeg på, nå håper jeg bare at de faller i smak.🤗
Neste gang tror jeg at jeg vil bruke min egen oppskrift og bare bytte ut sammalt hvetemel med grov glutenfri melblanding!
Jeg pisker først eggehvitene sammen med sukker. Det skal piskes helt til det er stivt.
Jeg maler mandlene i en foodprosessor, og tilsetter dette.
Jeg rører mandlene forsiktig inn i den piskede eggehviten.
Jeg legger stekepapir i bunnen av en kakeform, og smører kantene med smør. Jeg tilsetter røren, setter den inn i forvarmet ovn på 170 grader, og steker den i 45 minutter.
Kakebunnen avkjøles – jeg tar den ikke ut av formen.
Mens kaken stekes, hakker jeg sjokoladen i små biter.
Jeg pisker fløten til krem. Jeg lager så eggedosis -pisker eggeplommer og sukker.
Når dette er gjort, blander jeg eggedosisen med kremen, og tilsetter sjokoladen.
Jeg rører alt dette forsiktig sammen og heller det over kakebunnen.
Til slutt setter jeg formen i fryseren, passer på at jeg har et jevnt underlag. Smart å lage denne kaken noen timer før gjestene kommer da den må fryses helt.
På samme måte bør den tas ut en ti minutters tid før den skal serveres. Jeg bruker da en kniv og løsner den fra formen på sidene. Så løfter jeg iskaken fra bakepapiret i bunnen og legger den over på et fat.
Denne iskaken vil ganske så sikkert være en vellykket dessert!
